• White LinkedIn Icon
  • White Facebook Icon
  • White Instagram Icon

© 2017 MTK. Designet med Wix.com

 

Mariela Årsandøy er ikke mer enn 26 år gammel, men har allerede rukket å bli trebarnsmor og gi ut to bøker i en planlagt bokserie. I tillegg er hun frisør og blogger. Imponerende nok i seg selv. Og ikke nok med det, i tillegg har Mariela en angstlidelse, hvem skulle trodd?

” Alle har en måte å komme seg igjennom dette på. Og om du ikke ser måten din selv, enda, er det å anbefale å snakke med noen om det ”

Kan du fortelle litt om den/de utfordringene du lever med?

Siden jeg går på medisiner per dags dato, lever jeg for det meste som normalt. Men enkelte ganger – speielt om jeg er veldig stresset, gruer meg til noe, er engstelig eller rett og slett litt overbelastet – kan jeg likevel oppleve at angsten slår igjennom. Da må jeg fokusere fullt og helt på å puste rolig, og jeg må for det meste komme meg unne andre mennesker.

 

Når begynte plagene å komme?

For min del begynte det da jeg flyttet fra Nordland til Oslo. Det kom en dag, der jeg merket at jeg hadde vanskelig for å puste. Og en gang – på Oslo sentralstasjon, midt i en enorm folkemengde – opplevde jeg at jeg fikk totalt panikk. Heldigvis var min mann sammen med meg, og kunne føre meg ut av folkemengden for å sette meg ned. Etter dette oppsøkte jeg fastlegen – jeg trodde jeg hadde astma – men da jeg beskrev hendelsesforløpet, fikk jeg vite at det slettes ikke var astma, men panikkangst.

 

Hva tenker du om at lidelsen er usynlig for andre?

Jeg tenker at det er synd at det er vanskelig å se/forstå for mennesker som ikke har opplevd det selv. Vi ønsker jo at våre nærmeste skal vise medfølelse, men kan vi virkelig forvente at dem skal forstå det fullt og helt? Når de ikke har opplevd det selv? Dette er ikke like lett, som det kanskje hadde vært, om vi gikk rundt med et massivt, blødende sår i panna.
 

Har du forsøkt å skjule det?

Jeg har valgt å være åpen om det. Men jeg var ikke det i starten. De dagene, der jeg ikke turte å gå ut – i frykt for at jeg skulle få et anfall foran øynene på folk - gikk heldigvis forbi da jeg startet på medisiner. Det er kanskje enklere å være åpen, når man får det litt på avstand – jeg vet ikke.

Hva gjør det bedre?

Puste, og tenke at det ikke er farlig. Komme seg litt unna andre virker også for meg – da slipper jeg å konsentrere meg om å snakke. Det hjelper ikke å høre på de dundrende hjerteslagene – prøv heller å overse dem!
 

" Det hjelper ikke å høre på de dundrende hjerteslagene – prøv heller å overse dem "

Hva trenger du hjelp og tilrettelegging?

 

Ettersom jeg ikke kjenner så mye til angsten i hverdagen har jeg ikke behov for noen tilrettelegging på jobb. Men når jeg først får et anfall, er min mann svært rolig og støttende. Ikke snakker han så mye, heller – som for meg er bra.

 

Hva er det største du har fått til?


Det største jeg har fått til, er mine barn. Av presentasjon i arbeidslivet, må det være mitt forfatterskap. Det ligger mange timer med undersøkelser, latter og tårer, bak SLEKTEN FRA HAVET. Og selv om det av og til krever ekstra av meg – med tanke på angsten – er det absolutt verdt det. Og når jeg har kommet meg gjennom noe, med en klump av angst øverst i halsen, sier jeg til meg selv: «HAH! Ta den, angst!»

 

Hva skulle du ønske du fikk til?

Jeg skulle ønske at jeg funker bedre i større folkemengder, og bedre under nerver. Å reise steder alene – som f.eks til utlandet – er vanskelig. Ellers fikk jeg et anfall rett før jeg skulle på TV (God Morgen, Norge). Men, man gjør så godt man kan.

 

Har du satt deg noen mål for fremtiden?

Ja. Jeg vil prøve å slutte på medisinene etter hvert, slik at jeg slipper å være så trøtt. Men det får vente en stund. Jeg har det ikke travelt.

 

Har du noen råd til andre som lever med mentale lidelser?

Alle har en måte å komme seg igjennom dette på. Og om du ikke ser måten din selv, enda, er det å anbefale å snakke med noen om det (fastlege, psykolog osv.) Dette er det ingen skam i – det vil bare hjelpe deg til å kunne leve som andre. Om det er medisiner som skal til, og de funker for deg, så er det bare fint at du har en god virkning av dem! (De fleste medisiner vil ikke gjøre annet enn å begrense angsten. Kanskje blir du litt trett, som meg, men ellers er du helt «normal».

 

Hva er det verste med å ha en usynlig sykdom?

At den er vanskelig å forklare.

 

Hva er det beste?

Man slipper plaster!