Toppidrettsutøver hver dag

«Men hvordan kan man holde selvtillitten oppe når man alltid er bakerst, alltid kommer sist til mål?». Spørsmålet stilles av en 14 år gammel jente. En jente som ser ut som en hvilken som helst annen ungdom. Hun ser sunn, sterk, frisk og glad ut. Antakelig er hun alt det. Men hun har CP, om enn nokså usynlig. Og selv om hun virker å klare seg helt utmerket i livet, som skoleelev, som sosial ungdom, så lurer hun på dette helt essensielle, hvordan holde motet oppe?.

Jeg skulle ønske jeg hadde et magisk svar. Et svar som var noe annet og mer enn at «du er bra nok». Likevel er det jo det det handler om. Å være god nok ut ifra sitt eget utgangspunkt. Psykologistudent Kristian Moe Karlsen som ledet diskusjonen påpekte at også toppidrettsutøvere har dårlig selvtillitt iblant, fordi selvtillitt handler om mestring på ulike områder. Ingen er gode på alt, men alle er god i noe, alle har noe å bidra med.

Ok, så vi er alle verdifulle, bra nok, og vi kan ulike ting, er god på ulike ting. Men det betyr jo ikke at det føles greit å ikke få til de tingene man gjerne vil få til, ikke klare å holde følge, oppleve å stadig prøve og feile. Så jeg ble sittende å tenke på dette. Også tenkte jeg på hvor vanvittig irriterende det er når en som knapt har klatra før fyker forbi meg i veggen, eller en som er tilnærma utrent slår meg i intervaller. Likevel føler jeg at jeg har selvtillitt, midt oppi frustrasjonen. Hvordan har jeg det?

Jeg har selvtillitt fordi jeg har lært meg å føle meg bittelitt bedre enn alle andre. «Jeg synes vi skal tillatte oss å ha ekstra god selvtillitt» svarte jeg henne da på spørsmålet. For vi er toppidrettsutøvere hver dag. Alt krever mer av oss. Bare å komme seg igjennom en helt vanlig dag. Bare det å faktisk være med å løpe, å meste en ny aktivitet. Å klare noe fra sitt eget utgangspunkt.

Vi må tørre å prøve nye ting, vi må tørre å falle, og være ekstra stolte når vi holder oss på beina. Og når verden rundt glemmer å skryte av oss, fordi de rett og slett glemmer at vi har en funksjonsnedsettelse, så får vi klappe oss selv på skuldrene. Det er vanskelig, føles av og til umulig, men faktisk helt nødvendig.

Populære innleg
Arkiv

© 2017 MTK. Designet med Wix.com