Jeg er kroppen min, hele meg.

Etter foredraget jeg og Reidun holdt i Gøteborg fikk jeg noen spørsmål fra salen. Flere av spørsmålene kunne dannet grunnlag for helt nye foredrag. Spesielt var det ett spørsmål som festet seg. Det var en dame som kommenterte på at jeg hadde snakket mye om «fysisk tretthet», men at jeg ikke hadde nevnt «mental tretthet», og hun lurte på hvordan det hadde vært for meg.

Min forståelse av kropp

Svaret for meg er egentlig enkelt: det er ikke noe skille. Jeg skiller ikke mellom det mentale og det fysiske. Jeg er jo hele meg, og jeg er bare én, ikke to. Så hvorfor skal jeg egentlig skille mellom to forskjellige forklaringsmåter?

Forståelsen av kropp som objekt dominerer fremdeles, mange forstår kroppen som noe man «har», som man kan gi beskjed om å utføre handlinger. Enten så lystrer kroppen, eller så gjør den det ikke. Dette kalles et dualistisk menneskesyn. Filosofen Descartes forklarer mennesket som unikt i den forstand at det består av to substnser, både «det utstrakte» og «det tenkende». Mennesket består av legeme og sjel, mens kroppen styres av fysiske lover er sjelen fri og styres av fornuften. Her kommer altså skillet mellom det vi «er» og det vi «har».

Min måte å forstå kroppen på, og meg selv som menneske, passer nok bedre inn i fenomenologien. Her forstås mennesket som en bevisst og handlende helhet. Kroppen er ikke noe vi «har», men noe vi «er». Man snakker om «levd kropp». Vi eksisterer gjennom kroppene våre, lever gjennom kroppene våre. Min helse, min smerte, min sorg og min glede spiller seg altså ut i kroppen, erfares i meg, i min kropp, uten at man trekker et skille mellom det tenkende og det fysiske.

Misforståelse

Hun som stilte spørsmålet hadde likevel oppfattet at den slitenheten jeg snakket om var avgrenset til å være fysisk. Om det var basert på hennes egen forståelse, eller min måte å forklare på, vet jeg ikke, men jeg synes i alle fall det er et viktig tema å ta opp og det er viktig for meg å få kommunisert helt tydelig at mine utfordringer er helhetlige.

Jeg fikk til dels svart på spørsmålet, jeg svarte at jeg forsøker å ikke skille det, at jeg ser på det som en helhet og at alt henger sammen. Samtidig svarte jeg også at det helt klart har vært en utvikling. Som barn var det nok ekstra vanskelig å forstå at det å være sliten hadde mange og sammensatte årsaker, og det var lettere å forholde seg til tretthet som resultat av fysisk aktivitet. I ettertid ble jeg likevel sittende å tenke på at jeg ikke fikk gitt henne et godt nok svar.

I foredraget mitt snakket jeg mye om det å ikke henge helt med, og å slite seg ut fordi man prøver å holde følge og sammenlikner seg med funksjonsfriske. Jeg snakket om å trene hardt og kjempe for å bli en sterk nok og god nok danser, om å løpe 60 meter spurt på idrettshøgskolen og om min lange reise mot å finne glede og mestring i fysisk aktivitet. Det jeg ønsker å formidle i foredragene jeg holder om egen erfaring er jo nettopp det at det koster meg å ha usynlig CP, de tingene jeg har klart er ikke en selvfølge, men et resultat av helt vanvittig hardt arbeid. Derfor snakker jeg om smerter og om utmattelse og om å ikke helt forstå hvorfor man hele tiden er sliten og mangler krefter til å gjøre de tingene man vil, de tingene «de andre» gjør.

Subjektiv tretthet

Det er klart at det er lett å forstå at resultatet av alt dette ble belastningsskader, smerter og både spent og utmattet muskulatur, men den utmattelsen jeg følte kan ikke forenkles ned til det å være sliten etter en aktivitet. Hadde jeg ikke hatt evnen til å føle og oppleve, tolke og prosessere, så hadde jeg heller ikke visst at jeg var «sliten». På den andre siden kan det helt «fysisk» bevises at hjernen min fungerer litt annerledes og konsentrasjonen min er ustabil og dels ukontrollerbar, men dette er ikke noe jeg selv konkret kan føle, kjenne og oppleve, så hvordan kan man si om trettheten som følge av dette er mental eller fysisk? Jeg vil ikke si at den er begge deler, jeg vil si at den er ingen av delene. Subjektiv, det er den derimot. Rent objektivt (og «fysisk» om du vil) kan man måle konsentrasjonen min, muskelstyrken min, koordinasjonen min. Opplevelsen av det derimot, den eventuelle utmattelsen det hele resulterer i, den er bare min, helt og holdent subjektiv, og den er et resultat av at jeg er akkurat den jeg er.

Høna eller egget?

Som ungdom var det kvelder og netter der jeg gråt fordi jeg følte meg motløs. Jeg følte at jeg ikke hadde nok styrke til å møte alle de utfordringene jeg møtte i hverdagen. Jeg skulle være best i alt, best på skolen, best på dansetrening, den mest sosiale i vennegjengen. Det er ikke rart jeg ble «sliten». Men hva gjorde meg mest sliten? Å være sosial, å konsentrere meg, eller å trene 18 timer i uka? Å ha et så høyt aktivitetsnivå kunne nok slitt ut hvem som helst, men var det egentlig den fysiske utmattelsen som fikk begeret til å renne over? Jeg hadde et dårligere utgangspunkt, og det å være best ble altoppslukende. Var det å ha CP som gjorde meg sliten, eller var det å late som at jeg ikke hadde det? Det å ikke orke gav meg en sorg, men i sin tur gjorde den sorgen jeg bar på at jeg ikke orka. Det blir som å prøve å forklare hva som kom først av høna og egget.

Hvis jeg skal skille mellom det mentale og det fysiske må jeg også finne et svar på om jeg den gangen jeg var sykemeldt ble deprimert fordi jeg kjente på en utmattelse, eller om jeg ble utmatta fordi jeg var deprimert. Man kan snakke om depresjon som en følge av at man er «mentalt utbrent» ikke «fysisk», men virkningene blir at man ikke orker å være i aktivitet, og siden fysisk aktivitet har en positiv effekt på helhetlig helse, så blir det en ond sirkel. Da kan man jo spørre seg om det er det som foregår oppe i hodet som spiller størst rolle uansett hva slags symptomer vi snakker om. Er vi mennesker noe som helst uten påvirkning fra hjernen? Og kan kropp være kropp uten hode? Hvis man fokuserer for mye på en kropp som fungerer eller ikke fungerer, en kropp som noe adskilt fra jeg-et og hodet, innser man ikke hvilken enorm kraft, ressurs og innvirkning våre tanker har. Da unnlater man og ekskluderer man det vi mennesker er: tenkende skapninger som påvirkes av tankens kraft.

foto: Wanda Nathalie Nordstrøm / CP-foreningen

Jeg er hele meg

Jeg antar at hun som stilte spørsmålet også siktet til hvordan hjernen jobber i høygir hos mange med CP, ikke bare musklene i kroppen for øvrig. Jeg svarte henne så vidt på dette ved å fortelle om at jeg også har konsentrasjonsvansker. Det var helt avgjørende for meg å få en nevropsykologisk undersøkelse og få kartlagt at jeg har konsentrasjonsvansker, at også det å fokusere koster mer av meg. Da er det klart at man kan bruke begreper som «mental tretthet», basert på at hjernen min jobber beinhardt for å fokusere. Samtidig er det jo hjernen min som jobber beinhardt med å fyre og sende nervesignaler som ikke helt når frem. Så hvordan skal jeg kunne skille det såkalt mentale og det fysiske fra hverandre? Er ikke hjernen min og hodet mitt og «det mentale» en del av kroppen og dermed like fysisk? Og må ikke alle sensasjonene i kroppen min tolkes og prosesseres av hjernen og dermed er like mye mentale?

Det jeg skulle ha svart da jeg fikk spørsmålet er at «jeg forstår hvordan du tenker, men jeg er uenig». Jeg skulle ha svart at jeg forstår at det av og til kan virke fornuftig, og ryddig, å tegne et skille og snakke om mental og fysisk tretthet. Vi velger gjerne å skille fordi det gir oss en viss opplevelse av kontroll. Det er lettere å forstå seg på «en fysisk kropp», enn på tanker og følelser. Smerter plasseres gjerne et konkret sted i kroppen og opplevelsen av smerte trekker fokuset vekk fra verden rundt og inn i kroppen. Man kan «være» en kropp som lever og erfarer, men plutselig går man over til å «ha» en kropp med smerter. Selv om jeg ikke er tilhenger av Descartes dualisme, har han i alle fall rett i at vi ikke er mennesker uten tankene og følelsene våre. Til forskjell fra maskiner er vi tenkende vesener. Vi er ikke roboter, vi er mennesker. Men for meg, som et menneske, en levd kropp så er det ikke relevant å skille mellom substanser, mellom fysisk og mentalt, det er heller ikke relevant å snakke om kropp versus hode. Hodet mitt sitter jo på kroppen, og jeg er ikke adskilt fra noe av det. Jeg er kroppen min, hele meg.

Les mer om kroppsforståelse:

https://psykologisk.no/2015/01/hva-foler-du-om-kroppen-din/

https://filosofi.no/rene-descartes/

https://psykologisk.no/2014/04/meningen-med-kroppen/

http://tidsskriftet.no/2000/10/tema-fysisk-aktivitet/kroppssyn-idrett-og-mosjon

Populære innleg
Arkiv

© 2017 MTK. Designet med Wix.com