Sånn cirka passe mye

I dag må jeg skrive om det umulige.

Å balansere.

Balansere aktivitet å hvile.

Balansere mengde trening.

Balansere nok søvn med å få gjort alt man skal.

Balansere lyst og fornuft.

Den berømte balansen.

Den umulige balansen.

Tydeligvis er jeg inne i en litt dårlig periode. Jeg kan skylde på høsten, mørket som kommer snikende og regnet som plasker. Eller jeg kan være realistisk og innrømme at jeg kanskje ikke har vært «flink nok» til å passe på.

Jeg er helt avhengig av å være i aktivitet. Og selv om spesifikk balanse- og styrketrening ikke akkurat er favoritten så må jeg vel innrømme at jeg er ganske avhengig av det og... Både fordi jeg blir sur og grinete og rastløs hvis ikke jeg får bevegd på meg, men også fordi ledd og muskler stivner til og sier klart ifra hvis ikke de blir stimulert. Likevel, så kortslutter hele systemet hvis det blir for mye.

Nå har jeg vært småsyk i snart en måned i strekk. Jeg har bare såvidt rukket å komme meg litt ovenpå før det smeller igjen med ny runde forkjølelse, eller virus på balansenerve for den saks skyld. Og aldri slipper det helt. Et klassisk tegn på at NÅ MÅ DU TRÅKKE PÅ BREMSEN MARIA.

Kjedelig. Kjedelig å tråkke på bremsen. Men de siste par ukene har jeg faktisk gjort en rimelig bra jobb med å ta vare på meg selv. Jeg har spist masse kanelboller og drukket kakao med krem, jeg har gått rolige turer, tatt bilder, vært på spa, ligget under dyna i sofaen. Jeg har lytta til signalene som har sagt at jeg må roe ned.

Så kom endelig formen seg litt da. Og i går var jeg helt i hundre. Jeg endevendte vaktrommet på jobb, vaska hver krik og krok. Også var jeg fornuftig nok til å ta en ROLIG økt etterpå, gjorde balanseøvelsene mine, tøyde ut. Herreminhatt så flink jeg var. Jeg tenkte at nå, NÅ er jeg på bedringens vei. Og det er jeg nok. Men dog. I dag er jeg sliten og har vondt, sånn ca over alt. Jeg er trøtt i øya og ufokusert og rett og slett litt gretten.

Spørsmålet er nå: skal jeg komme meg på trening, eller skal jeg bli på sofaen? Den umulige balansen. Når skal jeg presse meg over dørstokken og når skal jeg innrømme at det er tomt og bare bli hjemme. I dag skal jeg nok gjennomføre den planlagte treningsøkta, fordi jeg selv tror at en svømmetur er det jeg trenger mest for å føle meg bedre, men jeg vet jo ikke sikkert, kanskje blir det bare verre. Det er faktisk ikke sånn at jeg klarer å se sammenhengen helt.

Aller helst skulle jeg vært oppe på en fjelltopp, buldra litt, tatt noen turer på lina og danset i noen timer etterpå. Men det blir jo for mye for de fleste. Også er det i tillegg sånn at jeg blir mer sliten enn de fleste generelt sett. Da er det kjedelig å være så energisk på innsiden, og å elske aktivitet over alt på jord.

Når jeg nå en gang kjenner at jeg er sliten, og er i en dårlig periode så forsvinner jo kanskje behovet for å gjøre alt på en gang litt. Om enn aldri helt. Men jeg blir jo fortsatt litt rastløs og grinete. I tillegg skal jeg gjerne ha litt dårlig samvittighet for å ikke gjøre balanseøvelsene mine, ikke tøye nok, ikke holde formen ved like. Og da snakker jeg ikke om kropp. Eller å generelt være «i god form», da snakker jeg om å vedlikeholde balansen, styrken og koordinasjonen. Det skal mye mindre til for meg før den svekkes, enn for friske. Noen uker uten trening så må jeg jobbe ekstra hardt for å komme meg tilbake dit jeg var. Med det i bakhodet er det ekstra vanskelig å roe ned og holde seg under pleddet selv om det kanskje er det behovet jeg føler at jeg har der og da.

Jeg har øvd meg i åresvis på å finne den berømte «balansen». Og jeg kan love deg at jeg har blitt mye bedre. Men jeg er ikke i nærheten av å ha full kontroll. Jeg synes tidvis det er helt umulig å balansere aktivitet og hvile, og det er utrolig kjipt å måtte si nei, eller innrømme at man ikke har krefter til alt man har lyst til. Jeg øver meg fortsatt hver dag.

Populære innleg
Arkiv

© 2017 MTK. Designet med Wix.com