Student og usynlig funkis

Hvordan er det egentlig å være student med en usynlig funksjonsnedsettelse?

Universitas har publisert en viktig og bra artikkel om studenter med usynlige sykdommer. En artikkel jeg virkelig anbefaler deg å lese.

http://universitas.no/magasin/63048/anders-26-kjempet-om-taekwondo-tittel-sa-gikk-alt.

Artikkelen fikk meg til å tenke litt og jeg ble inspirert til å skrive om min egen studietid. Faktisk er jeg jo enda student, selv om jeg også er i jobb og får lønn for strevet. Det er ikke bare lett å være student og kjempe med en usynlig utfordring, men for meg var studietiden på Norges Idrettshøgskole først og fremst den beste tiden i livet mitt, og uten den hadde jeg ikke vært halvparten så sterk, selvsikker og godt kjent med meg selv som jeg er i dag.

Namaste: Stolt over å ha gjennomført 3 år på NIH

Cerebral Parece og utdanning i idrett... er det virkelig forenelig? Selv tenkte jeg «aldri i verden». Jeg kan huske at jeg var inne på tanken etter videregående, men la den fort fra meg, det var ikke snakk om at jeg kunne klare opptakskravene. Så forsvant imidlertid de fysiske opptaksprøvene, og jeg tenkte at nå har jeg kanskje sjanen.

For første gang i mitt liv ba jeg om tilrettelegging. Jeg hadde gått gjennom hele grunnskolen uten et snev av forskjellsbehandling, jeg gav opp danselinja fordi jeg prøvde for hardt å være som alle andre. Og nå turte jeg å stå fram, si høyt, tydelig og klart at jeg kommer til å slite med å få til det de andre gjør, jeg kommer til å trenge å vurderes fra andre kriteringer, «jeg trenger tilrettelegging». For første gang møtte jeg også en gruppe mennesker som virkelig lyttet og forsto hva jeg slet med, mennesker som var mer enn villig til å sørge for at jeg fikk en minst like bra studietid som alle andre. Det var rett og slett en selvfølge at jeg skulle få den tilretteleggingen jeg trengte.

Det beste rådet jeg kan gi er virkelig å være åpen og ærlig om hva som er utfordrende, og hva man trenger. Det er ikke gitt at alle får den responsen jeg fikk, og den støtten. Likevel vil man aldri finne ut av det hvis ikke man prøver.

Praksis og dans: Jeg hadde fantastiske praksisplasser innen dans. Jeg fikk danse med andre med ulike forutsetninger, og jeg fikk også være danselærer og føle meg mer enn god nok selv om jeg ikke er en "perfekt" danser selv.

Jeg har alltid vært åpen om at jeg har Cerebral Parese, det var noe jeg gjerne fortalte danselærere og venner, noe jeg kunne nevne i ny og ne, ikke minst noe jeg minte meg selv på når jeg ikke helt fikk til de samme tingene som de andre i gym-timene. Jeg var likevel ikke så god på å kommunisere i hvor stor grad det påvirket meg, og hva jeg faktisk kunne trenge av omgivelsene, jeg visste det vel rett og slett ikke helt selv.

Surfekurs: Jeg tok utfordringen og dro på surfecamp. Med en hel haug av folk. Og det gikk jo helt fint. Jeg fikk til.

På idrettshøgskolen var jeg for første gang hundre prosent åpen om ALT. Med ALLE. Alle klassekameratene mine fikk raskt vite at jeg hadde en utfordring og kanskje trengte litt ekstra tilrettelegging. Jeg tror nok det var spesielt heldig for meg å komme inn i et miljø der alle drev med idrett. De fleste klarer å relatere til ulike plager som kan gjøre det vanskelig å prestere. I tillegg de fleste vet hvor hardt man må jobbe for å bli god, og det tok ikke lang tid for dem å forstå at jeg jobber enda hardere.

Venner for livet: venner som så, støttet og motiverte.

Før jeg begynte fryktet jeg det første studieåret. Jeg var livredd for all aktiviteten jeg måtte igjennom. Måtte bestå. Redd for å drite meg ut, redd for å være mye dårligere enn alle andre. Også ble det i steden det beste året i mitt liv. Det ble året der jeg fikk mer anerkjennelse enn noen gang for de ting jeg fikk til. Året der jeg ble sett på som en av de aller beste, ikke dårligste. Året der jeg begynte å forstå hvor hardt jeg har jobbet og hvor mye jeg har fått til.

Mitt sterkeste minne er da jeg skulle løpe 60-meteren på godkjenningsprøve i friidrett. Jeg visste godt at jeg ikke kom til å bestå de ulike kravene i hopp, kast og løp, og det var ikke akkurat en dag jeg hadde gledet meg til. Men så løp jeg 60 meter da, så fort jeg klarte. Og plutselig jublet ALLE. Læreren ropte «se på henne da dere, og hun løper med et og et halvt bein». Også jubla alle klassekameratene mine. For meg. Ikke for den raskeste i klassen, men for meg. Det var stort, og det varmet så utrolig at jeg endelig fikk anerkjennelse for den innsatsen jeg legger ned i å prøve å holde følge.

Friidrett og livredning var de eneste fagene jeg endte med å trenge litt justerte krav på. Ellers besto jeg med samme krav som alle andre. Svømmetreneren blånektet å gi meg noe snillere krav: «du får prøve først» sa han. Og jeg prøvde, og det gikk.

Da jeg starta på idrettshøgskolen hadde jeg to mål: lære meg å slå hjul, og løpe rundt sognsvann på under 15 minutter. Begge de gikk i boks, og i tillegg så mye mye mer. Jeg lærte meg å crawle, klarte å svømme 2000 meter, jeg klarte å stå på hendene med litt hjelp, jeg traff basket-kurva mer enn en gang. Jeg lærte masse om styrketrening og kunne plutselig løfte tungt, ta hangups, og danke ut de sterkeste gutta i øvelser for balanse og kjernemuskulatur. Jeg hadde masse å lære, men kunne faktisk også lære bort. Jeg fikk være meg selv, jeg fikk mulighet for tilpasning, men ble likevel utfordra til å pushe egne grenser.

Mestring: Håndstående, hjul og tung styrketrening. Og mye mye mer.

Jeg skal ikke si at studietiden bare var en dans på roser. Det var også tungt. Det var krevende å skulle balansere eksamner, dansetrening, jobb og fritid. Selvsagt skulle jeg også engasjere meg i studentpolitikk, fadderuker og internasjonale studenter. Det er tross alt typisk meg å ta litt vann over hodet. Men det gikk. Om enn med periodevis sykemelding, et par utsatte arbeidskrav og litt blod, svette og tårer. Det hadde ikke gått uten åpenheten, og det hadde ikke gått uten litt tilpasning og tilrettelegging (selv om det var minimalt jeg benyttet meg av). Men det gikk, jeg fikk til. Jeg har en bachelorgrad, og jeg har vokst og blitt mye tryggere enn jeg var.

Faddersjef: At jeg tok på meg litt ekstra gav mer utfordring og tok mer krefter, men gav meg også vanvittig mye glede.

Det jeg ønsker å formidle er vel at selv om studietiden kan være tungt og krevende kan det også være fantastisk bra. Men jeg tror det forutsetter at man tør å være åpen og ærlig, og kanskje ikke tar seg alt for mye vann over hodet. Hvis du er ærlig om begrensninger og utfordringer, men likevel tør å ha mål og ambisjoner, så kan studietiden bli den beste tiden i ditt liv, heller enn den tyngste.

Aller siste dag på Norges Idrettshøgskole: bachelor levert, og jeg måtte ligge litt på gulvet

Populære innleg
Arkiv

© 2017 MTK. Designet med Wix.com