Gjesteinnlegg - «Jeg har en venn»

Linn Engdahl Lysvik er mental trener, idrettspsykologisk rådgiver og det jeg liker å kalle «hverdagsfilosof». Hun skrev for en stund siden et innlegg om hva det egentlig vil si å ha «funksjon»:

«Jeg har en venn. På papiret er hun funksjonshemmet. Men jeg har aldri møtt et menneske som er mer funksjonsfrisk enn henne»

Hun vet hun kan. Hun tørr. Hun satser. Hun vet hun er fri. Hun nyter friheten. Og har troa på seg selv. Hun nyter livet. Alt det livet har å by på. Den fysiske fallhøyden er kanskje større. Men egentlig så er det verken mer eller mindre imponerende. For hun er, akkurat som deg og meg, bare et menneske. Som kan velge sine veier, sine kamper, sine drømmer, sine mål, sine verdier. Hun følger hjertet sitt. Og spør du meg så er et menneske som ikke kan det jeg nevner hun kan, et menneske som ikke er funksjonsfrisk.

Du kan ha alle organer intakt, alle lemmer på plass, alle muligheter åpne, verden for dine føtter. Men du kan velge å ikke se det, velge å ikke benytte deg av mulighetene du har til å leve det livet du ønsker. Du følger strømmen, du bare er, du bare gjør; det som folk vil at du skal, som folk forventer du skal. Du tror det skal gjøre deg lykkelig, og gi livet mening. Men du blir aldri lykkelig. Du finner ikke mening. Livet mister sin funksjon.

Det er her ordet funksjon – det å fungere - blir interessant. La oss begynne med å ikke skille kroppen fra hodet. For jeg føler det ofte er det man gjør når man snakker om mennesker som er funksjonshemmet. Uten et dualistisk syn på oss selv, er kroppen og sinnet i ett. Hodet er en del av oss. Tankene er en del av oss. Ser vi det på den måten, som jeg mener vi bør, er min venn det mest funksjonsfriske mennesket jeg vet om. Ja, hun danker mange såkalte ’funksjonsfriske’ ned i støvlene. Hun setter seg mål, ser frem, kjemper på, klager ikke, utfordrer, ler i forsøket, reiser seg, prøver igjen. Nye mål, nye eventyr, små opplevelser, store opplevelser, små bakker, lange bakker. Små seire, store seire. Hun evner å se seg selv utenfra. Se seg selv i en verden av muligheter, og ikke problemer. Hun ser nye stier, finner små skatter på veien. Men aller viktigst; hun evner å ha innsyn i hva som er viktig for henne. Ikke for deg. Eller kompisen din. Ikke for samfunnet. Eller for den personen som skal lese CV’en hennes. Forventinger dere, bør ikke baseres på hva andre ber deg gjøre, eller være, men på hva du selv vil oppnå i livet. Livet ditt. Ditt liv. Hva forventer du av deg selv? Hvilke drømmer har du? Hva gjør du for at din egen lykke skal blomstre? For om du er lykkelig, vil du da si at du er frisk? I mine øyne gjør det det.

Min venn har verdier få andre tør å ha. For hva er det samfunnet sier oss? Vi skal være raskest. Vi skal være tøffest. Vi skal vinne alt. Ha rett i alt. Komme først opp og frem. Få A i alle fag. Vi skal klatre høyest, gå 7 Summits, slite oss Nordpolen. Vi skal gjøre alt dette – være så forbanna ’perfekt’ – og etterpå skal vi fortelle alle at vi er slik. Vi skal bli toppledere, leger, kirurger, veterinærer, og økonomisjefer. Vi skal alle ha samme musikksmak. De samme klærne.

Men, min venn dere, har iboende verdier mange ikke tør å ha. Hun tør å vise hvem hun er. Hun stråler hvem hun er. Hun er ærlig med seg selv, og det hun vil, og kan, og tør. Hun er fri. Hun vet at hun ikke skal sette ny verdensrekord på 60 meteren. Hun er ikke engang raskest i klassen. Men er det egentlig så viktig for henne? Er det viktig for henne å bli lege? Å klatre høyest? Være best i klassen? Min venn, har iboende verdier som er viktig for henne.

Du er blind om du ikke ser det – at hun har innsett det mange andre ikke evner å se. Hun har innsett at hennes verdier er de viktigste for å oppnå lykke. For å oppnå frihet. For å oppnå vellykkethet. For å oppnå det som gir livet funksjon. Om fallhøyden hadde vært større for henne, ville vi sagt at hennes utgangpunkt var samfunnets verdier om hva som former lykke og vellykkethet. Om fallhøyden hadde vært større ville vi sett ned på henne. Samfunnet lurer oss til å tro at hennes utgangspunkt er verre. Men hun har skjønt det. Samfunnet er ingen mal. HUN er sin egen mal. Hun har sitt eget utgangspunkt. Akkurat som deg. Som alle. Og da er også fallhøyden for å oppnå følelsen av frihet og kontroll over sitt eget liv, og følelsen av lykke og vellykkethet fullstendig lik for oss alle. Følelsen av lykke har sitt eget utgangspunkt for hver og en av oss.

Om vi følger våre hjerter. Og kjenner lykken strømme gjennom fordi vi vet at vi kjemper en kamp ut i fra vårt eget utgangpunkt, fra vår egen mal, hver dag, i alt det vi gjør. Da kan ingen komme og fortelle meg at min venn har større fallhøyde. At hun mangler noe vi andre har. Eller aldri kan kjenne seg helt fri. Samfunnet lurer oss til å skape et bilde, et utgangspunkt eller en mal, av hva som er riktig for deg, riktig for alle. Og om du er såkalt ’funksjonsfrisk’ og ofte gjør ting som egentlig ikke gir deg noe – som gir deg mening – da er du ikke fri. Da blir du dessverre ikke lykkelig. Og du vil også, med tiden, føle deg verdiløs. Til tross for at du har fulgt ’lykkemalen’. Problemet er at mange av de verdiene du har, egentlig ikke er dine verdier, din vei til lykke. Det er samfunnets. Om den ’funksjonsfriske’ tror på frihet og på lykke, men ikke på seg selv – hemmes den i sin egen funksjon; av å være seg selv. Hodet vil butte i mot. Etter hvert vil kroppen gjøre det samme. Da kan alle kroppsdeler fungere som de skal, men det sier allikevel ’stopp’. I mine øyne er det da du er funksjonshemmet. Ikke fordi det står på et stykke papir. Du er hemmet i å nå din egen lykke og vellykkethet. I å fungere slik du ønsker, være den du vil være, gjøre det du vil gjøre. Du er hemmet i din funksjon av å være deg. Livet mister sin funksjon.

Min venn har skjønt det mange andre ikke har. Hun er en av dem som hver dag kjenner på friheten, kjenner på lykken, på vellykketheten. Til å få være akkurat den hun er, og gjøre akkurat det hun vil. Hun har sine egne drømmer, sine egne mål, og sine egne verdier. Og hun er tro mot dem. Kanskje er det nettopp fordi hun er funksjonshemmet på papiret at hun har innsett dette.

Om vi alle tar utgangspunkt i oss selv, vil fallhøyden for å mislykkes være betydelig mindre, og lykken og vellykketheten vi higer etter, vil være enklere å nå. Slik jeg ser det, er vi er alle født til dels funksjonshemmede fordi vi er utsatt for samfunnet og hva det sier til oss. Vi er flokkdyr, det er ikke vanskelig å se hvorfor vi havner her. Men det er så viktig å åpne øynene og se – ja innse – at samfunnets verdier enkelt kan farge våre egne uten at vi setter spørsmålstegn ved dem. Er det faktisk dine egne verdier du bærer? Vil dette faktisk gi mitt liv mening slik at jeg kan fungere i hverdagen?

Min venn er sterk. Hun er tro mot seg selv. Har innsett hva som gir hennes liv mening, hva som bringer lykke, hva som er vellykkethet. Hva som gir livet funksjon. For henne. Ingen kan komme og fortelle meg at min venn er funksjonshemmet, at hun ikke fungerer som hun skal. Da kjenner de henne ikke. Hun er frisk. Det er samfunnets verdier om vellykkethet som er funksjonshemmet.

Populære innleg
Arkiv

© 2017 MTK. Designet med Wix.com