Stegjern, ut av komfortsonen og mindfullness

Hvem hadde trodd at mine nyinnkjøpte stegjern skulle bli mine nye bestevenner? I alle fall ikke jeg. Jeg må innrømme at jeg var rimelig nervøs før turen starta. Aldri hadde jeg gått på stegjern før, og aldri hadde jeg vært på tur med de to gutta før (jeg visste bare at de er sinnsykt spreke). Og dessuten skulle vi opp 1036 høydemeter. No big deal.

Målet: Per Karlsatind - 1036moh

(vi starta vel på ca. 5 moh)

Mestringsfølelsen startet likevel tidlig, jeg klarte å holde følge! Null stress. Nok en gang har jeg undervurdert meg selv. Det gjør jeg sånn ca alltid. En slags forsvarsmekanisme tror jeg, for å unngå det vante nederlaget; å ikke holde følge med "alle de andre". Men joda, jeg holdt følge.

Men så skulle altså stegjnernene på. Og det var jo kanskje turens største prøvelse i seg selv. Stivfrossne fingre og nye dupeditter. De måtte av og på et par ganger, men til slutt satt de.

Og fy søren. Det var da moroa begynte. Det var ubeskrivelig gøy å bare labbe seg rett oppover snø og is. Jeg fikk i tillegg låne en isøks, som gjorde at det var SÅ mye lettere å holde balansen oppover fjellet. Jeg skal absolutt ikke late som det var lett, det var det på ingen måte. Jeg hadde melkesyre fra tærne og opp. Men: dette var heller ikke noen lett tur. Vebjørn har innrømmet i ettertid at han var en smule bekymra på mine vegne da han skjønte selv hvor tøff turen egentlig var... men det gikk jo bare fint!

Målet nådd: Kakao with a view

Opp kom jeg altså med glans. Kakao og brødskiver ble inntatt i strålende sol og med uslåelig utsikt. Men så innså jeg det: HJELP! Jeg skal jo ned igjen og.

Ned kommer man jo, det er liksom ikke noe spørsmål. Men jeg kjente en liten smule dødsangst må jeg innrømme. Baklengs gange ble redningen og stegjerna mine beste venner. For ikke å snakke om øksa. Turfølget var helt eksepsjonelt: tålmodig og oppmuntrende. Jeg følte meg aldri som en sinke, og det var smil og latter fra ende til annen.

Jeg tror kanskje dette er en av de beste turene jeg har vært på noen sinne. Hvorfor? Fordi ALT klaffa: været, turfølget og ikke minst utstyret. Det var krevende, noe som gjorde at jeg virkelig måtte jobbe og fokusere, men samtidig overkommelig slik at det ikke ble en stressende opplevelse.

I ettertid har jeg tenkt over verdien av det å være på en tur som er såpass krevende at man må konsentrere seg, og mobilisere krefter, for hvert eneste steg. Dette var mindfullness i praksis, på sitt aller beste. Alle bekymringer og tanker forsvant fra hodet fordi jeg virkelig var "her og nå". Jeg kjente sola varme, jeg kjente på melkesyra i lårene, hvordan jern og øks traff isen, balansepunktet, rushet i kroppen. Det har vært en del stress på jobb i det siste, og jeg har hatt mye å tenke på, men endelig var alt klemt. Endelig fikk jeg puste helt.

Tur redder meg gang etter gang. Tur er virkelig alt.

Populære innleg
Arkiv

© 2017 MTK. Designet med Wix.com