We are the superhumans

Forrige helg var jeg på samling med para-nettverket til Olympiatoppen sør-øst. Det var en samling for det de så fint kalte "morgendagens paralympiere". Om jeg etter endt samling føler meg som en kommende paralympier er jeg noe usikker på, men helgen var helt fantastisk.

Målet med samlingen var å få prøve ulike idretter og finne ut om man kunne tenke seg å begynne med para-idrett. For meg var det veldig spennende ettersom jeg aldri har deltatt i noe tilrettelagt aktivitet, men heller alltid unngått idrett fordi jeg har sammenliknet meg med funksjonsfriske. På samme måte som aktivitetsoppholdet på Beitostølen helsesportsenter, gav denne helgen meg enormt med mestringsfølelse. Og ikke minst masse glede.

Lørdagen pangstarta med ulike aktiviteter i hallen i Skien fritidspark. Vi starta med sitte-volley og gikk over til bord-tennis, spydkasting, hopping og diverse testing. Etter en liten pause var det svømming som sto for tur. Og jeg må innrømme at svømmingen var det aller morsomste. Etter bare noen få instruksjoner svømte jeg fortere enn jeg noen gang har gjort. Et lite øyeblikk der trodde jeg at jeg skulle bli svømmer, men det gikk over da paralympier Andreas Bjørnstad fortalte om sin karriere og medøflgende treningsmengde.

Andreas har Cerebral Parese, og er parasvømmer. Jeg må si jeg ble skikkelig imponert. Og det er så utrolig bra, og viktig, å se mennesker med Cerebral Parese som får til så mye bra. Dessverre er det mange som fortsatt tror at CP er synonymt med å ikke fungere kognitivt eller å ikke ha muligheter for å lykkes her i livet... Det er så FEIL. Andreas har en langt større grad av CP enn meg, men den påvirker kun beina hans, derfor kan han svømme, og han er GOD. Det mest imponerende var å høre om treningsmengden han opprettholder, jeg hadde ikke klart halvparten... Og dermed fant jeg ut at jeg kanskje ikke skulle bli svømmer likevel.

Dag to var det klart for en kortere økt, - men med nok av innhold. Først var det tennis, med instrukser fra noen rågode sittende tennisspillere - fy søren så imponerende! Deretter var det litt roing og, for min del, litt boltring i buldrerommet. Buldring er jo det aller morsomste spør du meg, så det var jo litt synd at buldring eller klatring ikke egentlig var en del av programmet. Jeg savnet også litt vinteridrett, men ellers må jeg si det var gøy å få prøve mye nytt - med svømming og tennis som klare favoritter!

Jeg vet ikke helt hva jeg føler etter endt samling jeg. Delvis ble jeg veldig inspirert. Tenk så gøy det hadde vært å være toppidrettsutøver!? Men så er jeg og delvis skeptisk til om jeg hadde klart treningsmengden. For meg handler jo mye av hverdagen om å passe på å ikke slite seg ut, hvile nok og ta vare på kroppen. Dessuten handler det jo mest av alt om motivasjon. Er jeg motivert nok? Både ja og nei. Jeg vet at jeg blir hekta når jeg kommer i gang med aktiviteter og klare mål, jeg vet jeg skulle klart et heftig treningsregime. Men er jeg villig til å gi opp lange turer med hunden, ettermiddager uten planer, strikketøy og boklesing.. jeg vet ikke helt.

Helgen var uansett lærerik og inspirerende. Best av alt var alle de fantastiske menneskene jeg møtte. Folk med alle slags funksjonsnedsettelser, folk med medaljer, folk med mål - folk som ser deg for den du er. Det er deilig å oppleve at den man er er hundre prosent bra nok, å få prøve og feile i trygge rammer. Det er ikke ofte jeg kan prøve en ny idrett uten å føle meg litt svak og klønete. Ofte blir jeg sur, eller kanskje litt flau. Det slapp jeg under samlingen i Skien. De fantastiske instruktørene og lederne, og alle de nydelige deltakerne, la til rette for at det var helt OK å være akkurat den man var. Og ikke bare er det OK å være den man er, men man har muligheter - uendelig med muligheter!

- WE ARE THE SUPERHUMANS

Populære innleg
Arkiv

© 2017 MTK. Designet med Wix.com