Jævla homo, er du hjerneskada eller?

Jeg er hvit, jeg er forholdsvis rik, jeg har vokst opp på Oslos beste vestkant – jeg er privilegert. Men jeg er også kvinne, jeg er lesbisk og jeg er funkis, nærmere bestemt «hjerneskada». Jeg er privilegert, men jeg er også annerledes og utenfor norm og ideal. Jeg tilhører tre grupper av mennesker som dessverre ikke alle mener at har like stor verdi som andre og som alt for mange tror de kan overse, tråkke på eller bruke for å hevde seg selv.

One love: og alle har verdi

Aldri har jeg fått en stygg kommentar slengt etter meg, eller følt at jeg har blitt utelukket, diskriminert eller sett ned på. Dessverre begynner jeg å forstå at jeg er unntaket heller enn regelen. Og det gjør meg så sint, så utrolig sint og frustrert. Jeg har aldri gått i tog for mine rettigheter, aldri kalt med feminist, aldri kjempet de homofiles sak. Jeg har aldri følt at jeg har trengt det, fordi jeg aldri har møtt den motstanden som alt for mange andre har. Men nå føler jeg for å gå i tog, rope litt. For alle dem som har opplevd å bli diskriminert, alle dem som ikke har turt å være seg selv, ikke har trodd at de har verdi som menneske.

Heldigvis er det å være kvinne ikke lenger forbundet med å være undertrykt. Heller ikke å være lesbisk kvinne. Jeg håper, og tror, at det også begynner å bli enklere å være rullestolbruker, å mangle en arm, å ha en og annen skavank. Å ha en «hjerneskade» derimot, det virker fremdeles for mange å være synonymt med å være «dum» eller mindreverdig.

Jeg ble aldri mobbet fordi jeg hadde CP. Kanskje mest fordi det aldri syntes noe særlig på meg. Dessuten var jeg tøff nok til å stå for at jeg hadde en «hjerneskade», jeg syntes til og med det var litt artig å slenge det tilbake hvis noen brukte det som skjellsord. For noen dager siden møtte jeg en med en helt annen historie enn meg. En 18 år gammel gutt som har gått gjennom livet med å få stygge kommentarer slengt etter seg. En gutt som synes det er flaut å ha Cerebral Parese, flaut å ha en «hjerneskade».

Så forteller denne gutten meg. At han skulle ønske at han ikke hadde fortalt at han har CP. Han skulle ønske at han og moren ikke hadde vært åpne om det. «Mamma, hvorfor sa du ikke bare at jeg ble bitt av en hai eller noe?». Det er altså ikke det å leve med en kropp som ikke lystrer helt, å være halt og ikke henge med i gymtimen, som er det verste. Det verste er alle andres blikk, alle fordommer og negative holdninger.

Selv om jeg aldri har opplevd det samme som ham forstår jeg ham godt. Det har mange ganger føltes rart å skulle forklare for venner, lærere, kjærester at jeg har Cerebral Parese. De fleste forbinder denne diagnosen med krykker, gåstol elle rullestol, med mangel på kontroll over egen kropp, med å være «tilbakestående». Og hvis jeg skal forklare hva det egentlig er, ja så må jeg jo forklare da, at det er en skade på hjernen.

Like? : samme diagnose, men helt forskjellige

Problemet er at folk ikke skjønner hvor spennende og kompleks hjernen vår er. Ja, jeg har et arr på hjernen, akkurat som du kanskje har et arr et annet sted på kroppen. Men hvordan dette arret påvirker meg avhenger av hvor det arret er og størrelsen på det. Jeg har en form for lammelse i venstre side av kroppen, andre har helt annen problematikk enn meg. CP er en paraplydiagnose, vi er alle forskjellige. Ja, vi har en skade på hjernen, men vi er ikke «hjerneskada».

At det å ha Cerebral Parese fortsatt skal være så tabu, det gjør meg trist. Det er alt for ofte jeg hører folk tulle med det, kalle andre CP-skada eller imitere folk med CP. Misforstå meg rett, humor er bra, og viktig. Jeg kan selv tulle med det meste. Problemet dukker opp når folk ikke forstår at det man tuller med er noe annet enn realiteten. Når ungdommer faktisk tror at medeleven med CP er mindre intelligent eller mindre verdt.

Jeg har også møtt mange med Cerebral Parese som har langt større fysiske utfordringer enn meg, men som er langt smartere enn meg likevel. Å ha spastisitet i kroppen og kanskje vanskeligheter for å snakke er ikke synonymt med å være dum.

I bunn og grunn tror jeg vi mennesker alle har et behov for å være akseptert, inkludert, sett og forstått. Ofte skulle jeg ønske jeg var «normal». Jeg har tatt meg selv i å tenke at livet hadde vært lettere som en hetro mann med optimale fysiske forutsetninger. Sannheten er at det ikke er noen garanti for at jeg hadde hatt noe bedre liv da. Jeg er stolt av å være skeiv, jente og funkis. Jeg er stolt av at jeg kan tørre å rope høyt at jeg har akkurat samme verdi som alle andre. Og jeg er evig takknemlig for at jeg har en familie, et nettverk og en samboer som alle aksepterer meg som akkurat den jeg er.

Å rope litt: Jeg går kanskje ikke i tog. Men jeg liker å tro at jeg gjør en forskjell

Et av intervjuobjektene mine sa det så fint: «Jeg er jo ikke MS, jeg er Katarina». Det er ingen av oss som er diagnosene våre, heller ikke er jeg legningen min. Ingen skal få definere meg, og ingen skal få fortelle meg at det er tabu å være den jeg er. Ingen er bare hjerneskada eller CP-skada eller tilbakestående. Alle er et helt, komplekst og spennende menneske, og alle har verdi.

Jeg håper gutten jeg møtte én dag blir stolt over åpenheten sin, stolt over alt han får til, og trygg på å være akkurat den han er. Jeg håper vi en vakker dag slipper å måtte gå i tog for å bli sett, hørt og forstått, uansett hvilken gruppe vi tilhører. Men for nå går jeg i tog for absolutt alle som føler seg undertrykt og misforstått.

Populære innleg
Arkiv

© 2017 MTK. Designet med Wix.com