Min dans

Jeg har fundert en stund på det. Om jeg skal skrive litt om dans. Litt har jeg jo skrevet om det i noen artikler tidligere, men her på fikktil har det i liten grad vært et tema. Det er en helt enkel forklaring på hvorfor. Det er rett og slett så ufattelig vanskelig. Det er tilnærmet umulig å sette ord på hva dans har vært, og er, for meg. Å skrive om det vekker mye følelser, både gode og vonde. Dans var min første kjærlighet, mitt alt. Da jeg måtte innrømme at jeg ikke var laget for dansen, at jeg måtte velge det bort, da var det som å miste min største kjærlighet. Som å gå inn i verdens tristeste kjærlighetssorg.

Foto: Ina Othilie Vikøren

Se for deg nyforelskelsen, intens og lykkelig, man svever på en sky. Endelig er det som om alt stemmer... Så kommer hverdagen. Kanskje er det litt humpete i starten, krever litt, men så blir det egentlig bare enda bedre. En dypere kjærlighet. Renere. Ekte. Du er ikke lenger én. Dere er to. Vi var to. Dansen og jeg. Da alt annet var vanskelig, nesten umulig, så hadde jeg dansen. Og trengte ingen andre.

Men etter hverdagen så kom stormen. De fleste har opplevd et brudd. Eller en tapt kjærlighet. Det var sånn det var. Bare enda mer intenst. Hvem er jeg nå? Uten dans? Hvordan skal livet mitt se ut? Det er vanskelig å gi slipp. Den forbudte kjærligheten er sterkere enn den tilgjengelige. Man vender stadig tilbake. For så å bli enige om å igjen gå fra hverandre. I et svakt øyeblikk sover du over. Eller sier ja til en kaffe. Bare en kaffe. Ikke noe mer...

Jeg vender stadig tilbake til dansen, selv om jeg har forsøkt gang på gang å gi slipp. Jeg har mistet tellingen. Dansen etterlater et tomrom, som ikke kan fylles av noe annet. Også klarer jeg ikke være meg.

Så jeg skal gjøre et forsøk nå, på å forklare hvorfor. Forklare hvorfor dansen gjør meg hel. Hva det å danse har betydd for meg. Hvordan jeg er blitt den jeg er i dag. Men også hvorfor dansen ble til både glede og sorg.

Foto: Wanda Nathalie Nordstrøm

Jeg var en klumsete unge, sjenert og pinglete. Fotballen klarte jeg ikke å treffe, på turninga turte jeg ikke slå hjul, jeg sto og så på de andre barna som spilte enspretten i friminuttene. Jeg opplevde ikke trygghet i egen kropp. Men i dansen... Der fant jeg omsider min plass. Der fikk jeg være kreativ, og sjarmen og utstrålingen min kom til nytte. Det beste var at jeg kunne synge og spille teater samtidig. Det rent tekniske og fysiske rundt dansen var derimot lenge skummelt. Jeg fikk beskjed om at jeg hadde potensiale, hvis jeg trente litt mer, på et høyere nivå. Jeg svarte med å slutte. Fordi jeg ikke taklet utfordring. Fordi jeg var konstant redd for å feile, redd for å være dårligere enn de andre. Alt som krevde noe fysisk av meg var skremmende.

«Bli med da» var det en klassevenninne som sa. Jeg ble med. Så begynte jeg å danse igjen likevel. Da skulle alt forandres. Plutselig ble jeg sett, jeg fikk anerkjennelse for å prøve alt jeg hadde, selv om forutsetningene var annerledes. Engasjementet mitt ble sett. Hele meg ble sett. Og jeg fikk være. Bare være.

Foto: Ina Othilie Vikøren

Samtidig var hver trening en kamp. En kamp mellom gleden og frustrasjonen. Foten ville ikke gjøre som jeg ba den om, jeg hadde stive muskler og elendig balanse. Likevel fikk jeg en opplevelse av flyt, å miste meg selv i noe annet. Jeg fikk et fristed der det ikke spilte noen rolle at jeg var annerledes. Enda morsommere var det da jeg satte inn støtet for fullt og bestemte meg for at dans var alt som skulle spille noen rolle. Jeg er evig takknemlig for at mamma og pappa lot meg dra på dansetrening selv de dagene jeg ikke hadde orket å gå på skolen. Det gav meg motivasjon til å jobbe hardt, det gav meg glede og mestring. Jeg ble en «dansejente». Jeg fant ut at hvis det var én ting jeg var skapt for, så var det dette. Plutselig fant jeg krefter i meg jeg ikke visste at jeg hadde. Jeg fikk en driv, en lyst, til å virkelig jobbe og slite, og å få til noe.

Foto: Wanda Nathalie Nordstrøm

Det som likevel ble helt feil, var at jeg begynte å trene med et mål om å fjerne et problem. Jeg skulle fjerne funksjonsnedsettelsen min. Jeg skulle tøye venstre foten, så den ble mer som den høyre, og jeg sto på balanseputa hver enste dag. Jeg skulle trene meg god nok. For jeg var ikke god nok sånn som jeg var. Dermed ble dansen både min beste venn og min største fiende. Jeg elsket de mange og lange treningene, kunne nesten bli euforisk. Samtidig brukte jeg timene i dansesalen til å banke opp meg selv innvendig og fokusere på alle de tingene jeg ikke fikk til. Lenge var jeg god - en av de beste. Jeg tør påstå at det var fordi det alltid har vært en selvfølge for meg å jobbe ekstra hardt. Det har vært en nødvendighet. Jeg måtte jobbe ekstra hardt. Men så tok de andre meg igjen. Og det spilte ikke lenger noen rolle at jeg jobbet mye hardere. At jeg hadde en viljestyrke de fleste tenåringer kunne drømme om. For det så ikke riktig ut. Det ble aldri bra nok. Jeg var aldri bra nok for dansen. Og det ble min største sorg. For dansen var alt for meg.

Foto: Linn Lysvik

I dag våger jeg å kalle meg danser. Selv om jeg ikke kan leve av det. Selv om jeg aldri fikk stå på de største scenene. For jeg har kvaliteter som er annerledes fra andre dansere. Jeg kan ikke få til alt, men jeg kan uttrykke noe eget. Jeg har en viljestyrke, og en evne til å pushe meg selv, som ikke ligner noen annens. Jeg elsker dansen høyere enn de fleste. Fordi den reddet meg fra et liv uten kontroll, et liv i frykt. Jeg vil likevel aldri oppnå drømmen om å bli ansatt i noe kompani. Ikke engang har jeg noe stilig rullestol å skilte med. Jeg har en hel og tilsynelatende sterk kropp, men jeg får aldri helt kontroll. Jeg er ikke annerledes nok til å være spennende, heller ikke normal nok til å få være en av «dem». Og jeg klarer ikke la være å tenke på hvordan livet hadde vært, hvordan dansen hadde sett ut, dersom jeg var helt frisk. Hadde det ikke vært for dansen hadde det kanskje vært helt ok å være litt funkis. Å fokusere på alt det man fikk til. Men dansen gjør det uutholdelig å ikke være «god nok». Dansen gjør at jeg fortsatt skulle ønske jeg var en annen.

Foto: Ingrid Hjellbakk Kvamstø

Samtidig må jeg minne meg selv på at det er dansen som har gjort meg til den jeg er. Uten den hadde jeg fremdeles vært en liten pusling. Dansen har gitt meg en viss form for kontroll i egen kropp. Den har lært meg å jobbe hardt og å stå i motgang. Dansen har gitt meg et hjem, et sted jeg hører til. Den har gitt meg noen av de viktigste menneskene i livet mitt, en familie. Det siste året har flydd forbi nesten helt uten dans. Og det mangler en bit av meg. Men jeg har enda ikke helt funnet ut hvilken plass dansen skal få ha. For jeg skriver at jeg fikk til. Jeg er stolt av meg selv. Jeg fokuserer på det positive. Men hvis du hadde spurt meg, om hva min største drøm er. Hva jeg hadde gjort hvis det ikke fantes begrensninger... Da hadde jeg ikke turt å svare.

Foto: Ina Othilie Vikøren

Populære innleg
Arkiv

© 2017 MTK. Designet med Wix.com