Blir det aldri bra nok?

Jeg har tenkt litt i det siste. På mye rart. Men spesielt på én ting: blir det aldri bra nok? Blir vi aldri fornøyde?

Det virker som at vi alltid må hige etter noe. Sammenlikne oss selv med andre, eller den vi en gang var. Å gå på Galdhøpiggen er ikke lenger nok hvis ikke man også har vært på Everest. Hverdagshelt er ikke et ord i vårt vokabular, det handler om å være superhelt.

Må man klare det som "alle andre" gjør?

Jeg må bare innrømme at jeg mister litt motet. Her driver jeg en nettside om å få til. Om å være fornøyd med det man klarer ut i fra eget utgangspunkt. Men hvordan skal jeg noen gang klare å tenke at jeg er bra nok, at mine resultater er gode, når ingen andre er fornøyde selv? Toppidrettsutøveren er ikke fornøyd med sølv når gullet glapp. Mosjonisten som ikke kunne stille til Birken på grunn av belastningsskade har glemt alle andre prestasjoner. Løpeentusiasten er aldri fornøyd fordi det skulle gått enda fortere og enda lenger. Småbarnsmammaen har dårlig samvittighet fordi hun ikke rakk både å trene, vaske og lage vafler. Fleksitid er blitt til uendelige overtidstimer. Funkisen vil være normal. Mens den "normale" vil være superhelt.

Alltid skal vi hige etter noe mer. Så hvordan skal jeg, som funkis, forsvare at det å komme seg gjennom hverdagen er bra nok, når alle andre snakker om at de vil mer, må mer...? Selv kan jeg være skikkelig stolt når jeg klarer å gå på slakklina, reise meg på surfebrettet, mestre en ny buldrerute eller når toppen av et nytt fjell... Men likevel er det vanskelig å huske på at mine egne prestasjoner er gode nok, når jeg stadig opplever at folk flest rundt meg ikke er fornøyde.

Blir det noen gang høyt nok? Bratt nok? Langt nok?

Det kommer ingen spesielt kloke ord eller løsninger i dette innlegget. Bare en innrømmelse om at det av og til er kjipt. Selv om jeg er stolt av egne prestasjoner betyr ikke det at jeg ikke skulle ønske jeg hadde et annet utgangspunkt. Og jeg skulle virkelig ønske at de som har alle forutsetninger på plass klarte å være tilfreds.

Må vi alltid hige etter noe mer? Det spørsmålet gjelder jo like mye meg selv. Jeg har mer en mange, får til mer enn de fleste. Hver dag velger jeg stolt trappa fremfor heisen, bare fordi jeg kan. Fordi jeg har bein å gå på. Det er det faktisk ikke alle som har... Likevel er det visst ikke godt nok. Å klare seg sånn helt OK. Og jeg lurer på hvor det skal ende. Om det noen gang gjør det. Eller om vi ikke vet hvordan man kan være tilfreds. Stolt. Fornøyd med litt fremfor alt.

For mye vil ha mer. Og ingen ting er godt nok....

Populære innleg
Arkiv

© 2017 MTK. Designet med Wix.com