Hjem.

Bilen er pakket. Året mitt som aspirant i Bodø er ferdig. I dag vender jeg snuta hjemover. Eller, er det hjem jeg skal? Eller reiser jeg egentlig hjemmefra?

På avskjedsfesten var det en klassevenninne som begynte å snakke om at "Maria er jo god i ALT". Ja bortsett fra ballspill da, det måtte jo påpekes.. Men utover det, så var jeg "irriterende god": både godt trent og flink på skolen og god i jobben.

Det kan hende jeg virker som en sånn som bare får til ting, nesten uten å prøve. Men sannheten er jo at det ligger uendelig med hardt arbeid bak. Og sannheten er at jeg ALDRI har følt meg overlegen eller bare generelt "god". Så da jeg hørte kollegaene mine snakke om hvor god jeg var på det meste, ante de nok lite om hvor mye det betydde.

Jeg har brukt mye tid på å føle meg litt treigere, litt bak de andre. Jeg har følt at jeg ikke holder følge, ikke holder mål. Jeg har slitt med å akseptere meg selv, og mine begrensninger. Og jeg har sammenliknet meg selv med standarder som føltes uoppnåelige. Helt til nå.

Nå kan jeg bli nest best i klassen på fysisk test, på en dårlig dag. Nå kan jeg ta til meg den skryten jeg får, fordi det føles riktig. Fordi jeg blir sett for den jeg er. Jeg er god fordi jeg har glede av det, ikke fordi jeg føler jeg må. Jeg har funnet en jobb, et yrke, der jeg kan bruke alle de sterke sidene mine, og samtidig utfordre de svake. Jeg har funnet noe jeg ikke bare får til, men noe jeg elsker. Jeg har funnet en plass, og mennesker, som gjør meg god!

Jeg har igrunnen slitt mye med å finne min plass her i verden. Mine folk. Jeg har alltid hatt gode venner, det er ikke det. Men jeg har ikke helt følt at jeg hører hjemme. Det har ikke føltes hundre prosent rett. Kanskje har jeg ikke helt klart å være meg selv. Hele rare meg. Før nå.

I Bodø fant jeg min plass. Mitt hjem. Jeg kom til en arbeidsplass der jeg umiddelbart ble tatt imot, og følte meg som en av dem. Jeg har hatt forbilder som har gjort meg ikke bare dyktigere i jobben, men som har gjort til et bedre menneske. I tillegg har jeg møtt en haug av fantastiske mennesker utenom jobb. Folk som har tatt meg med på eventyr og vist meg sitt Bodø. Vi har klatra, vi har vært på fjelltopper, vi har nytt solnedganger, vi har rømt inn i regnet og vi har samla opp langt flere gode minner enn jeg trodde var mulig på ett år.

Tokk for uendelig mange fantastiske turer, med de aller beste folka:

Takk for iskalde dupp. Ingen ting er som å bade i nord:

Takk for besøk. Av mine favoritter:

Takk for de mange og lange klatre- og buldreøktene, og takk for at dere har gjort meg god:

Takk for minner for livet, med venner for livet:

Jeg husker første time med veilederne for et år siden. Allerededa sa de at de trodde nok egentlig det bodde en nordlenning i meg. For det var ikke ofte de møtte folk fra sør for Trondheim som var så direkte. Jeg tror de har rett jeg. I at jeg egentlig er en nordlenning. Det føles i alle fall sånn nå. Som at det er her jeg skal være. I alle fall en god stund til.

Å høre hjemme, og å finne sin plass.. det tror jeg handler om å føle at en del av en selv mangler når man drar derfra. Og at noe mangler hos dem man drar fra. Jeg tror, og håper, at Bodø synes jeg mangler.

Og du Bodø.. - Jeg kommer hjem igjen! <3

Populære innleg
Arkiv

© 2017 MTK. Designet med Wix.com