Sommeren da ingen ting gikk etter planen

Ingen skam å snu sier de. Vel, av og til føles det som om det er det. Av og til føles det som et nederlag å gi opp noe man virkelig har gledet seg til.

I sommer måtte jeg snu. La fornuften seire. Bilen var pakka og snuta vendt mot sørlandet. Ferien skulle tilbringes på roadtrip. Vi skulle se hele sørlandskysten, kristiansand, Lindesnes, videre til karmøy, Stavanger, gå Prekestolen, Trolltunga. Men nei. Det ville seg ikke slik.

Da vi kom til Portør var vi igrunnen enstemmig (både jeg, samboer og hund) om at det eneste riktige å gjøre var å snu. Og riktig var det helt sikkert, men det er lov å være skuffa likevel... Vi skulle snu, men først: En is i Risør.

Risør: Hit men ikke lenger

Det ble rett og slett for mye for meg (kanskje for oss alle) med roadtrip. I alt for liten bil, uten aircondition og uten fastsatte planer. Nord hadde skadet seg, og fikk ikke engang bade. Og jeg kan ikke skryte på meg å tåle varmen noe bedre enn ham. Bilferie i seg selv hadde kanskje ikke vært noe problem, hvis formen i utgangspunktet hadde vært på topp. Men etter en uke med storbyliv både i København og Oslo, og atpåtil feiring av pride, ble det rett og slett alt for mye.

København: Storbyliv, bursdag og bading

Oslo: Happy pride!

Men ja, det var skam å snu. Jeg kviet meg for å innrømme at det var eneste rette valg å ta. Men da valget først var tatt var det en lettelse. Og da veien omsider førte oss til mitt paradis på jord. Da var igrunnen sommeren redda.

Reinsvollen: himmel på jord

En kan jo ikke se på det som noe nederlag når sola fortsetter å skinne og alle koser seg glugg ihjel på hytta (aller mest Nord). Det ble deilige hyttedager med skikkelig opplanding. Masse god mat og oppvartning fra mams og paps, og passe lange turer.

MEN. Det kunne jo ikke være så enkelt. Poten til Nord ble verre, og det virket som han fikk gnagsår av potesokkene. Saken var enkel, vi måtte til veterinær, IGJEN. Takk og lov for forsikring... Heldigvis viste det seg å være det lureste vi hadde gjort. For denne veterinæren gav klarsignal til både lange fjellturer og bading. Så nå kunne vi legge nye planer: Jotunheimen here we come!

Vi bestemte oss for å krysse to ting av bucket-lista i en og samme slengen, og sikta oss inn på både Glittertind og Fannaråken. Glittertind først, og vi ankom parkeringa til Glitterheim utpå kvelden og bestemte oss for å droppe sykkelleie og gå inn til hytta. Da vi kom frem så jenta i resepsjonen på meg med et fryktelig skeptisk blikk, og sa at i grunnen så var det heeelt fullt. Etter litt om og men fikk hun likevel plass til oss. Takk karma.

Glittertind: Fantastisk tur i strålende sol

Glittertind-turen gikk som en lek, til og med Nord klarte seg utmerket. Selv om jeg tror han var rimelig utslitt etterpå, og mindre fornøyd med å måtte løpe ved siden av sykkelene på vei tilbake til bilen.

Men nå starter det virkelige eventyret. Dette er nemlig dagen vi møter verdens sterkeste mann. For det ville jo vært for enkelt om vi bare kunne satt oss i bilen og kjørt videre til Sognefjellshytta. Neida. Bilen, den var død. Vi snakker heldød. Uten håp. Helt flatt batteri. Vi spurte ALLE om starkabler, men ingen har visst det i bilene sine lenger. La meg også tilføye at det ikke er mobildekning på respektive parkeringsplass. Så vi sendte bud med turfolk om å ringe falck. Mens vi ventet fortsatte vi likevel å spørre forbipasserende om startkabler.

Etter et bad og en kaffekopp hadde vi hell. Et sprekt ektepar hadde kabler og skulle selvsagt hjelpe oss. Bare ett lite problem nå... Vi sto parkert mellom to biler med nesa inn. FLAKS for oss at mannen vi hadde møtt var VERDENS STERKESTE. Han løfta like gjerne hele bilen og skjøv den så han såvidt kom til: WOHO! Vi fikk liv i batteriet og rulla oss avgårde. På veien møtte vi Falck og takket for utrykningen, måtte betale, men lo litt av det, og humøret var på topp.

On the road again: 4-kaffen og humøret på topp!

Tenk om det hadde vært så enkelt... I Lom skulle vi handle. Og Linn var noooe skeptisk til å stoppe motoren. "Men en gang må vi jo stoppe" sa jeg. Også gjorde vi det. Og dødt var det. "Jaja, vi får vel kjøpe oss startkabler da". Men vi kunne jo ikke kjøre rundt med en bil med ufungerende batteri. HELDIGVIS hadde vi fått telefonnumeret til falck-mannen for å vippse ham egendandelen. Så da ringte vi da, og han sendte sin beste mann, mannen med større bollekinn enn Linn. Så på Best i Lom ble det nytt batteri på Hanna Montana (jada, det er det bilen heter). YES, vi var på vei mot Fannaråken.

Og det ble en verdig finale på ferien.

Det ble kanskje ikke ferien der alt gikk etter planen, men jaggu ble det bra likevel! Også har jeg lært. At jeg må ha litt planer, litt holdepunkter. Jeg må i ny og ne ha en god seng å sove i. Og kanskje helst være litt lenger på ett sted. Og jeg kan i alle fall ikke dra på roadtrip ETTER pride. Og det er helt ok. Det er også helt ok å føle litt på skammen over å snu, og kjenne litt på nederlaget. Selv om plan B er helt awesome. Det er lov å være skuffa når noe man har gledet seg ikke blir sånn. I sommer ble jeg sint fordi jeg nok en gang ikke orka, ikke fikk til, noe jeg hadde gledet meg skikkelig til. Og av og til må det være ok.

Sommerfeien 2018: Du gikk ikke helt etter planen, men jaggu var du ålreit.

Populære innleg
Arkiv

© 2017 MTK. Designet med Wix.com