Ting som er irriterende, urettferdig og kjipt

Det blir jo mye skryt. Mye fokus på alt som er bra. Og sånn skal det være tenker jeg. For jeg vil jo ha et fokus på det jeg faktisk fikk til. Det DU faktisk fikk til. Det vi ALLE får til!

Men likevel... så må man av og til også sette litt lys på de tingene som er ufattelig irriterende og kjipe. De små tingene som folk flest ikke ser, og ikke forstår, fordi det usynlig. Og det er jo ikke rart, at folk ikke forstår at bittesmå utfordringer kan føles store, når man løper som en av de beste i klassen, når man tilsynelatende er et supermenneske.

Så nå skal jeg gjøre et forsøk, på å fortelle deg om ting som er litt kjipt. Uten å syte for mye...

1. Sko, sko og atter sko

Du går i butikken, du skal ha deg et par nye sko. Hva tenker du på? Komfort, stil, bruk, eller kanskje bare pris?

For meg er selvsagt komfort viktig. Gangfunksjonen min er bra til å ha CP, men den er ikke optimal. At skoene er sånn høvelig gode å gå i er en forutsetning for at jeg skal kunne bruke dem i det hele tatt. Det er forsåvidt greit. Alle liker vel sko som er behagelige. Check.

Men så da. Skal jo skoene prøves. Det er en fordel å ha sko som passer har jeg hørt. Problemet her er at jeg har to størrelser forskjell. Jada, ikke en halv, ikke en hel, men TO størrelser forskjell. Har du prøvd et par sko som er to nummer for store? Eller for små? Ikke særlig behagelig... Så hva gjør man da, når skoene ikke passer begge føtter uansett...

Jo, man må gå på kompromiss med et eller annet. Og nei, det er ikke verdens undergang. Det er ikke SÅ synd på meg. Men jeg skal ærlig innrømme at jeg skulle ønske jeg av og til kunne gå i høye heler, kunne kjøpe de stilige bootsene uten snøring, eller de deilige tøyskoene til sommeren, at jeg kunne hatt sandaler uten borrelås og løpesko som sitter som støpt på begge føtter.

Men hvorfor kjøper du ikke bare to forskjellige størrelser da, spør du. Joda, det kunne jeg jo gjort. Men om du finner deg et par råflotte sko til tusenlappen, har du da spesielt lyst til å kjøpe to av dem? Kompromisset her ville vært å kjøpe sko av dårligere kvalitet, ergo lavere komfort, til halve prisen. Noe som for meg er relativt uaktuelt.

Det går bra, jeg dør ikke. Jeg har sko som funker greit. Jeg har helt ok økonomi. Jeg klarer meg. Men ja, det er irriterende, det er kjipt, og det føles urettferdig.

2. Bil - Den evige bekymringen

Dette er kanskje det kjipeste punktet. Og sikkert også det mest "uforståelige" for andre.

Jeg er relativt avhengig av bil i hverdagen. Det er vanskelig å forstå når jeg trener flere dager i uka og løper fra vennene mine, jeg skjønner det. Selv mener jeg at jeg har rett til et like aktivt og innholdsrikt liv som de med "bedre" forutsetninger. Jeg har ikke lyst til å tilbringe hver kveld hjemme på sofaen, eller på kontoret til fysioen for den saks skyld, fordi jeg ikke orker komme meg på trening. Jeg har heller ikke lyst til å bli sykemeldt fra jobb fordi hverdagen i sin helhet blir for krevende og slitsom.

For meg gjør tilgangen på bil hverdagen utrolig mye lettere. Jeg kan slippe unna stappfull kollektivtrafikk uten mulighet for å sette seg (nei, man ser ikke at jeg trenger å sitte) og jeg kan spare tid, som jeg kan bruke på å hvile.

For tre år siden kjøpte jeg meg egen bil. Som mange andre. Det er nok mange som føler at sitt behov for bil er like legitimt som mitt. Og det er det sikkert og. For meg handler det bare om en mulighet til å fungere optimalt i samfunnet, og å kunne bidra. Og jeg skulle ønske jeg fikk litt støtte til de ekstra utgiftene jeg har på bil. Tro meg, bil er ikke den eneste ekstra utgiften jeg har, men det er en av de største postene. I tillegg har jeg nå innsett at jeg er helt nødt til å oppgradere til automatgir. Det er ikke spesielt gøy å måtte la bilen stå etter trening fordi jeg rett og slett ikke orker å klutche.

Blir jeg sykemeldt får jeg penger fra NAV. Blir jeg arbeidsufør får jeg også penger fra NAV. I tillegg mister samfunnet mitt bidrag og min arbeidskraft. Ville det ikke da være bede om de nå, for å forebygge, hjalp meg litt økonomisk med stønad til bil?

Jeg har søkt om handicap-parkering - avslag.

Jeg har søkt om grunnstønad til bil - avslag.

Jeg har søkt om kjøp av tilrettelagt bil (automat) - avslag.

Jeg ba om parkering på skolen, det fikk jeg, men jeg måtte betale den selv.

Igjen. Jeg har en helt OK økonomi. Jeg klarer meg. Jeg må bare spare inn på noe annet fordi jeg trenger å bruke penger på bil. Men det føles litt urettferdig. Jeg skulle ønske en dyr bil var et valg jeg tok ene og alene fordi jeg hadde skikkelig lyst, ikke fordi jeg følte at jeg må. Og jeg skulle ønske velferdssamfunnet kunne gi meg den hjelpen jeg trengte før det smalt, ikke etter.

3. Tornerose sov i hundre år

«Så flink du er!», sier folk når jeg forteller at jeg legger meg før ti så godt som hver kveld. Joda, kall det flink, kall det hva du vil. Poenget er bare at jeg har fint lite valg. Når klokka bikker ni er jeg udugelig. Og jeg vet godt hvor vondt det kommer til å være hvis jeg pusher leggetiden. Jeg vet hvor mye kroppen verker om morgenen og hvor tungt det blir å dra dagen i gang. Jeg legger meg ikke tidlig hver kveld for å være «flink» eller «fornuftig». Jeg legger meg fordi jeg har lært at jeg må, for å fungere skikkelig. Jeg har lært meg at jeg må si nei til en hel masse ting for å ta vare på meg selv. Skal jeg orke å gå på jobb/skole, orke å danse, orke å være venn, kjæreste, hundemamma og en god kollega, så må jeg sove. Mye.

Jeg er garantert ikke er alene om det. Og mange av de med lakenskrekk kjenner nok egentlig en del på søvnunderskuddet. Så er jeg «heldig som er så flink». Likevel skulle jeg jo av og til ønske jeg kunne si ja til å bli med ut og ta den ølen på en helt vanlig hverdag, eller at jeg faktisk fikk sett en episode av netflixserien før jeg slokna helt. Eller at jeg bare orka å sitte litt oppe med den lille familien min. Men valget er lett. Jeg vil fungere best mulig i hverdagen, og da må det soves.

4. Å si nei

Jeg har vært inne på det allerede. Å si nei... til de tingene man gjerne vil gjøre, de tingene det føles som at «alle andre» har overskudd til. Jeg har øvd meg i mange år jeg, på å si nei. Nå har jeg blitt ganske god, men det betyr ikke at det er lett. Jeg kjenner det på samvittigheten hver gang, og jeg kjenner det på lysten jeg egentlig har til å være med.

Å si nei tror jeg det er ekstremt mange som trenger å øve seg litt på. Ofte tror jeg vi blir revet med av alle andre, i steden for å kjenne på hva man egentlig vil selv. Jeg øver meg fortsatt på å sjekke nettopp det; «hva er det egentlig JEG vil akkurat nå». Og jeg har faktisk blitt ganske mye bedre! Det gjelder å gi litt f.. i alle andre. Det vanskelige er jo når jeg faktisk VIL si ja, men ikke orker. Så det er kanskje det jeg må fortsette å

øve mest på, å akseptere tingenes tilstand.

5. Det er dyrt å være meg

Som sagt, jeg klarer meg. Jeg er fornuftig og flink økonomisk, og jeg får god hjelp av foreldrene mine når jeg trenger det. Så egentlig klager jeg ikke over økonomien min. Jeg vil bare ha det nevnt. At det er kjedelig, å være en hverdagshelt, som gjør så godt jeg kan, sover, trener, spiser, tar hensyn til egne begrensninger, også får jeg såpass lite igjen.

I en perfekt verden (etter mitt synspunkt) hadde jeg fått alle de behandlingene jeg har behov for uten å betale i dyre dommer. Jeg hadde fått økonomisk støtte til en bil som var lett for meg å kjøre, jeg hadde fått dekt et ekstra par sko, og kanskje fått et par ekstra ferieuker i året. Det er da lov å drømme...

Populære innleg
Arkiv

© 2017 MTK. Designet med Wix.com