Litt om energi


Denne helgen var det igjen tid for storsamling med CP-foreningen. Og i år som ifjor var jeg så heldig å få være kursleder for ungdomsgjengen med «usynlig CP». Det er alltid veldig lærerikt å få være med på disse kursene. Både fordi jeg møter nye mennesker og hører om andres erfaringer, og fordi jeg blir tvunget til å tenke og reflektere litt over egen situasjon.

I løpet av kurset vårt hadde vi besøk av fysioterapeut og forsker Reidun Jahnsen. Jeg og Reidun har holdt foredrag sammen tidligere, og det er alltid veldig stas. Reidun kan så mye, og hun er dyktig til å formidle det hun kan. Og denne gangen fikk jeg faktisk en slags åpenbaring...

Reidun snakket litt om energi. Hun snakket litt om det å være «sliten». Og at dette kanskje er den støste utfordringen for oss med usynlig CP, fordi vi hele tiden skal henge med de friske, på alle arenaer. Og det har jeg jo hørt flere ganger før. Jada jada masa.. jeg vet det liksom... jeg VET at jeg må roe ned. Jeg vet at jeg må slappe av, ta vare på meg selv, si nei til ting, priotiere og alt det der. blablablaaaa.

Men det var ikke dette som var poenget. For Reidun har klarere svar hun. Hun kunne nemlig fortelle oss litt mer om energi, og hvordan vi posjonerer ut den mengden energi vi har. Så... alle har et maksimalt innsattsnivå, men det bruker vi jo sjeldent. En toppidrettsutøver vil oftere ligge på 100% innsatsnivå og energibruk enn den vanlige mannen i gata. Men en toppidrettsutøver vil også ha en timeplan som innebærer større grad av fullstendig hvile for å kompensere for dette.

Den vanlige mannen i gata har en dag som varierer i energibruk. Sittende på en stol i et møte bruker vi ikke så mye energi, mens på trening bruker vi mye. Vi bruker litt på å kle på oss og pusse tenna, men ikke nevneverdig mye av totalen. En tommelfingerregel, kunne Reidun fortelle oss, er at dersom man ligger på omtrent 30% av maksimal energi absolutt hele tiden, gjennom hele dagen, da blir man utbrent. Da blir det for mye. Og det gjelder oss alle, med eller uten diagnoser.

Det som er spesielt for oss med CP er at vi ligger på et høyere energiforbruk enn folk flest absolutt hele tiden. Jeg snakker ikke om kaloriforbrenning, men jeg snakker om en helhetlig bruk av energi både for å fokusere rent kognitivt og for å aktivere muskulatur, og ikke minst spenne av i den muskulaturen som har vært aktivert. Faktisk så er det også sånn at når man har CP, med spastisitet i muskler, så er det vanskelig å be musklene slappe av. En frisk person løfter en tung eske, bruker en gangske høy mengde energi, men setter den ned igjen og slapper så av i musklene. En med CP derimot, selv med lett grad, bruker et høyere nivå av energi på å løfte esken. I tillegg klarer ikke vi med CP å like raskt slippe opp energien når esken er satt ned, så musklene jobber mye lenger.

Med andre ord: jeg bruker mer energi absolutt hele tiden, selv når jeg tror at jeg hviler. Og ja, dette visste jeg jo. Men jeg fikk et mer forståelig bilde av det, som gav mening, som var mer håndfast. Et slags regnestykke jeg kan forholde meg til.

Reiduns beskjed var klar: få hjelp med det som er mindre viktig, slik at dere har overskudd til det som gir dere glede, og det som gjør at dere når de målene dere setter dere i livet.

Og det er vanskelig. Jeg synes det er vanskelig å be om hjelp. Det føles teit å si at "jeg orker ikke å lage middag", når jeg orker å gå på trening etterpå. Men faktum er jo at å gå på trening er viktig for meg. Å kunne jobbe så mye som mulig, aller helst hundre prosent, er viktig for meg. Og da MÅ jeg faktisk ha hjelp, hvis jeg skal fungere godt. Hvis jeg bruker opp energien min på gjøremål, plikter og diverse arbeidsoppgaver, har jeg ikke energi igjen til å være meg, til å gjøre de tingene som gir meg glede.

Det er et nederlag, det er flaut, og det er kjipt, å be om hjelp. Særlig nå som jeg er voksen. Det synes jo ikke at jeg trenger det. Det virker ikke om jeg trenger det. Fordi jeg er redd for å si det. Da jeg var yngre fiksa mamma alt. Da jeg flytta hjemmefra første gang hjalp hun meg fremdeles med klesvask og husvask, og hun fylte stadig opp kjøleskap og fryser med ferdige porsjoner med mat. Nå er jeg liksom blitt voksen, skal klare meg selv. Skal ta vare på samboerforholdet, hunden min og hjemmet mitt. Som en hvilkensomhelst hverdagshelt.

Aller helst vil jeg være i 100% jobb. Og den dagen jeg ikke klarer det vet jeg at det kommer til å føles som et nederlag. Det er tåpelig, jeg vet det. Reidun sa det selv, at det kan være utrolig god hjelp for mange å gå ned noen prosent i stilling. Da kan man få litt mer tid å rom til å klare andre ting selv, til å hvile, eller å gjøre ting som rett og slett er vitktig for en, og som gir glede.

Jeg vil helst klare alt selv. Jeg vil helst være supermenneske. Men jeg skjønner at det ikke går. Jeg skjønner at jeg må bli flinkere til å be om hjelp, sette ting bort. Men så må jeg bare finne ut hvordan. For, som jeg skrev om i forrige innlegg, det er ikke lett å få støtte hverken praktisk eller økonomisk. Det er allerede dyrt nok å være meg, om ikke jeg skal betale noen for å vaske leiligheten min, handle, hjelpe meg med snømåking også videre. Også er den der nye bilen som jeg må ha da. Kanskje jeg skulle kjøpt en sånn støvsugerrobot. Kanksje jeg skulle begynt med matkasse. Kanskje jeg ikke skal male selv, men leie noen til å gjøre det. Kanskje jeg trenger hjelp den dagen jeg vil ha familie og barn, kanskje jeg må ha litt assistanse for å få hverdagen til å gå rundt. Det er bare rett og slett frustrerende at det er forventet at jeg skal klare det helt selv. Og om jeg ikke klarer det helt selv, så må jeg likevel finne ut av det helt selv.

Men jeg skal øve. Og jeg skal finne ut av det, om ikke helt selv, så med støtte fra de rundt meg. Jeg fortsetter stadig, med å øve på å ta vare på meg selv.

Strosamling 2018: takk for inspirasjonen!

Populære innleg
Arkiv

© 2017 MTK. Designet med Wix.com