Om å være sterk og svak og sånn

Jeg hater å føle meg svak. Og jeg begynner å lure på om det å ha en funksjonsnedsettelse innerst inne hos meg oppleves som et tegn på svakhet. Eller, det har det jo åpenbart alltid gjort kanskje, siden jeg har kompensert så mye for det. Jeg tror i alle fall at jeg alltid føler jeg må bevise noe, bevise at jeg har enda mer å by på enn folk flest, at jeg er enda sterkere og enda mer målbevisst.

Ønsket om å stå sterk og stødig oppleves enda større nå som jeg skal bli fengselsbetjent. Jeg har kommet gjennom et "nåløye", det er en skole med krav og forventninger. Skal man være borte en dag må man skrive egenmelding, eller ha sykemelding, for vi er ansatt. Dermed skal ikke jeg være borte i det hele tatt jeg. Jeg skal bevise for meg selv at jeg ikke bare er like sterk som de andre, jeg skal kompensere med å være enda sterkere.

Når man holder på sånn, så går man på akkord meg seg selv. Hele tiden. Jeg er blitt så mye flinkere til å ta vare på meg selv at du aner ikke. Jeg er en reser på å si nei til ting, legger meg tidlig hver dag, sørger for å spise nok, hvile nok og ha riktig mengde fysisk aktivitet. Så hvorfor holder ikke det da?

Fordi jeg nå en gang har en dum funksjonsnedsettelse. Også har jeg for høye krav til meg selv. "Du vet alle vanlige folk har sykedager" sa samboeren min til meg. Og ja, jeg vet jo det. Jeg skal bare likevel ikke ha noen, for det føles så utrolig bra, å lykkes med alle de grep jeg har gjort for å fungere i hverdagen. Å lykkes med prioriteringer, lykkes med å sette jobben først. Det er bare det at det ikke alltid holder.

Denne mandagen karra jeg meg på skolen med nesa full av snørr. Jeg hadde jo tross alt ligget på sofen hele helgen. Gjort alt riktig. Likevel kjente jeg at det var meningsløst å være der. Jeg ble bare sittende å tenke på hva som egentlig var "rett". "Burde jeg blitt hjemme?", "nei, jeg burde være her". Men jeg gikk faktisk hjem. Og jeg bestemte meg for å bli hjemme hele tirsdagen også.

Og i løpet av disse dagene bestemte jeg meg også for å ta en prat med en av førstebetjentene på skolen. For jeg vet at jeg ikke bare kan knipse i fingrene og bli frisk igjen. Jeg vet at det tar lang tid å hente seg inn. Og jeg vet at om jeg ikke tråkker på bremsen når tegnene kommer, så kan jeg komme til å gå rett på en stor, dum vegg.

OM jeg grua meg til å gå inn på det kontoret. Jeg var livredd for å vise svakhet, og innrømme at jeg ikke fikk til. Jeg var redd for hva hun kom til å si, og tenke om meg, og jeg var redd for å vise sårbare sider, og ikke minst LIVREDD for å begynne å grine. MEN det som møtte meg var selvfølgelig hundre prosent forståelse og støtte. Så hvorfor er det så vanskelig å vise denne forståelsen og støtten overfor seg selv? Når man så mange ganger får den av andre?

I våres sa jeg også ifra til veilederen min. At jeg var sliten og trengte litt justering på timeplanen for å komme meg igjennom. Det var jo ikke noe som helst problem. Jeg fikk sove litt lenger, fikk hente meg inn, og jeg fikk en melding i ny og ne med spørsmål om hvordan det sto til. Denne gangen sendte førstebetjenten meg hjem. Med et smil om munnen; "Hvis ikke du har vett nok til å holde deg hjemme, så kan jeg bare bestemme at du skal det, så det er ikke noe problem".

Nå vet jeg at jeg har en leder som holder et lite øye med meg. Og det føles bra. For hun leter ikke etter svakhetene mine, hun bare hjelper meg å ta vare på meg selv. Hun sa jo selv at hun hadde lagt merke til at det var noe, og at hun ikke syntes jeg hadde vært helt meg selv den siste tiden. Og hvis jeg skal kunne være den sterke, sta versjonen av meg selv, med masse pågangsmot og iver, så må jeg ta en pause nå.

Da jeg gikk ut av kontoret hennes sa hun "det å vise svakhet er faktisk å være sterk vet du Maria". "Jaja, jeg hører hva du sier", sa jeg og himlet litt med øynene. Men jeg hørte jo faktisk hva hun sa. Og jeg vet så godt at hun har rett. Jeg ville sagt det samme til en venn som ba om råd. Det er bare vanskelig å si til seg selv.

Men jeg fikk i alle fall til. Jeg fikk til noe jeg synes er kjempeskummelt, og kjempe vanskelig. Jeg fikk til å si ifra. Jeg fikk til å vise sider av meg selv jeg som regel prøver å skjule. Og det i seg selv må jo være en seier.

Populære innleg
Arkiv

© 2017 MTK. Designet med Wix.com