Å formidle hva man trenger

I forrige innlegg skrev jeg om det å tørre å vise svake sider. Og å tørre å si ifra. Men så dukker jo et annet tema opp. Hvordan skal man formidle hva man trenger? Eller bare, hvordan skal man egentlig finne ut selv hva det er man trenger?

Jeg tror det er helt essensielt at man klarer å snakke om disse tingene. Og jeg tror jeg må øve meg på det. Det er ingen andre der ute i den store verden som bare kan gjette hva jeg trenger. Mamma gjorde det, gjør det sikkert fortsatt. Men jeg kan ikke forvente det av andre. Og når ikke mamma er der og bare vet automatisk hva som funker, da må jeg jo finne ut av det helt selv da. Det er ingen som kan gjøre det for meg.

- i magasinet «Vern om livet» nr 3 - 2018

Først og fremst må jeg altså finne ut selv hva jeg trenger av de rundt meg. Og så må jeg tørre å si det, tørre å forklare. Hvis ikke kan jeg jo ikke forvente at de skal se, og forstå, hvordan jeg har det.

I det siste har jeg tenkt mye på dette. Og prøvd å finne ut av hvordan jeg skal løse de litt tyngre periodene. En ting er å prøve å forebygge, prøve å unngå å bli så sliten. Dette skrev jeg også om for ikke så lenge siden, om energien, om å spare energi.. Men så tror jeg likevel ikke de tunge periodene er til å unngå. Det kommer som en del av det å leve "normalt" og stilles krav til som "alle andre".

Det er ganske ofte at folk rundt meg sier "nå må du passe på", "nå må du slappe av", "er du sikker på at du skal ta den treningsøkta?". Jeg vet at det er godt ment, men jeg blir likevel ofte lei av å høre det. For tro meg, jeg har allerede gått den runden med meg selv en trillion ganger. Ja, jeg skal innrømme at jeg kanskje trenger en sjef som kan holde meg litt igjen, kollegaer som sier ifra når de ser at jeg ikke er helt meg selv. Men jeg vil ikke at venner og familie skal ha den rollen. Problemet er at de rundt meg kan jo ikke vite akkurat hvor slitsom jeg synes denne prosessen er. Alle må jo gjøre prioriteringer i hverdagen, ingen kan rekke over «alt», men jeg må ta ekstra mye hensyn, og spesielt i tyngre perioder.

Når man allerede er ganske sliten og nedbrutt blir ansvaret for egen helse enda større. Det handler om å komme seg raskest mulig tilbake, for å kunne bidra både på jobb og på hjemmebane. Da blir prioriteringene enda hardere. «Neiene» blir flere. Og det er dødens irriterende, og jeg må jobbe med meg selv kontinuerlig for å klare det, og ikke minst akseptere at det er sånn. Når andre da, i beste mening, forsøker å tråkke på bremsen for meg blir jeg bare frustrert. For det første fordi jeg ikke får tillitt til at jeg klarer å ta vare på meg selv. Og for det andre fordi det blir en påminnelse på følelsen av å hele tiden måtte legge vekk behov jeg har. Forøvrig er det også viktig å huske på at å overvære en sosial sammenkomst oppleves mer energitappende for meg enn en time i dansestudioet. Poenget her er at det kun er jeg selv som har mulighet til å avgjøre hva som vil gjøre meg godt i det gitte tidspunktet.

Det jeg prøver å si er vel at jeg ikke vil at de rundt meg skal sette begrensninger for hva je skal gjøre og ikke. Så hva vil jeg egentlig ha da? Jeg trenger jo åpenbart litt ekstra støtte av de rundt meg. Man er jo mye svakere alene. Det er dette som er vanskelig. Jeg klarer rett og slett ikke å overlevere husarbeidet til samboeren. Jeg klarer ikke å si nei til alle de sosiale sammenkomstene. Jeg klarer ikke ta flere sykedager enn absolutt nødvendig. Så det kan jo virke som jeg trenger noen til å tråkke på bremsen for meg. Jeg synes det er så vanskelig selv. Å finne ut av hvordan det kan løses best mulig.

Noe av det som gjør det vanskelig tror jeg er det å ikke ville kreve for mye av andre. I tillegg tror jeg også det handler litt om nederlaget av å ikke ha kapasitet til å gi tilbake. Hvordan skal jeg kunne be om hjelp til ting i hverdagen når jeg vet at jeg ikke kommer til å ha overskuddet til å gjengjelde tjenesten? For meg er det utrolig vanskelig å akseptere posisjonen som litt "svakere" og mer "hjelpetrengende". Det er vel der usynligheten kommer inn i bilde også. Hadde jeg hatt hjelpemidler eller en form for synlig fysisk utfordring ville jo noen på trikken reist seg for meg automatisk.. satt litt på spissen.

- i magasinet «Vern om livet» nr 3 - 2018

Kanskje er det jeg egentlig trenger mest av alt forståelse. Forståelse for at jeg ikke alltid kan gi tilbake. Forståelse for at det er kjipt å være meg selv om det ikke synes. Det høres kanskje litt selvsagt ut. Men jeg har faktisk begynt å innse hvor vanskelig det er for folk å forstå. Og det er jo ikke rart. Når jeg ikke en gang klarer akseptere selv at jeg er "annerledes". Hvordan skal da de rundt meg gå rundt å huske på at de må forstå og ta hensyn?

Det å være sliten forveksles nok ofte med å være "kjip", fordi man ikke har like mye latter og energi å by på. Jeg blir gjerne stille, og kanskje litt mutt. Faktum er jo også at jeg synes det er skikkelig kjipt, så det er klart det påvirker humøret til en viss grad. Men det må på en måte være greit tenker jeg. Da kommer forståelsen inn i bildet. Det å senke forventningene til meg. Jeg blir så innmari lei meg når jeg opplever at jeg ikke lever opp til forventningene de rundt meg har til meg. Og da er det så mye bedre med noen oppmuntrende ord, en klem, en varm kopp te, enn "pass på deg selv nå" eller "hva er det med deg?".

Det beste er når jeg får rom for å være den versjonen av meg selv som jeg er når jeg er sliten. For som sjefen min så fint sa så ser man at jeg ikke helt er "meg selv". Men likevel er jeg jo en versjon av meg selv. Og den versjonen er det så godt å få aksept for. Hvis jeg hjemme, og blant mine nære, er nødt til å kjempe for å putte på en sterk fasade... da blir det vedlig slitsomt å være meg.

Nå har jeg vel drodla mye uten egentlig å komme frem til noe godt poeng. Men jeg tror essensen må være at det er vanskelig, så hjelp meg gjerne, men ikke ta valg for meg. Vis heller forståelse og aksept for de valg jeg tar, og den versjonen av meg som jeg er. Og jeg har absolutt ikke fasiten på hva det egentlig er jeg trenger, så det må vi også finne ut av sammen. Så spør meg gjerne, og vis åpenhet og forståelse. Utgangspunktet mitt er jo at jeg også vil ha kapasitet og mulighet til å gi andre det de trenger av meg. Og for å få opplevelsen av at jeg kan gi nok, så må kanskje forventninger og krav justeres litt, både fra meg selv og andre.

Populære innleg
Arkiv

© 2017 MTK. Designet med Wix.com