Dans dans dans på hjernen

Jeg skal være brutalt ærlig. Ærligere enn jeg egentlig er komfortabel med å være. Men skal man ha innflytelse, skal man klare å skape noe, så må man vel være ærlig? Vil jeg tro.

Foto: Thomas Leikvoll

Jeg kan snakke åpent om mye. Det meste er det blitt relativt greit å sette ord på, ganske lett å være ærlig om. Dansen er fortsatt ikke sånn. Dansen er sår. Vakker, men vanskelig. Hva dansen får meg til å føle er det fremdeles vanskelig å snakke om. Men når jeg nå engang skal gjøre nok et forsøk på å være dansekunstner, så kan jeg ikke skyve det under teppe. Det ville vært å juge for meg selv. Og alle andre. Skal jeg overleve i en verden der det kjennes som at jeg ikke klarer holde hodet over vann og er i ferd med å drukne, så er jeg nødt til å tørre å være den jeg er. Med all den ærlighet og sårbarhet det medfølger. Tidligere ville jeg sagt svakhet. Jeg har lært nå at det ikke er det det heter. Å vise sårbarhet er en styrke. Visstnok. I helgen deltok jeg altså på første samling med mentorprogrammet Diverse Nordic Voices Cprepgraphic Initiative. Et nordisk samarbeidsprosjekt for å løfte frem mangfold blant dansekunstnere. Nærmere bestemt koreografspirer. Men jeg er jo ingen koreograf. Jeg tør bare såvidt kalle meg selv danser. For hvordan skal jeg ha mot til noe mer når jeg hele mitt liv har fått bekreftet at jeg ikke passer inn. At jeg ikke er rett for dansen. Jeg har alltid elsket å danse, og det har vært et sted hvor jeg fant min plass, og hvor jeg til dels opplevde at jeg hørte hjemme. Likevel var jeg alltid smertelig klar over at jeg ikke var som "de andre" og at til syvende og sist ville jeg aldri bli "god nok" til å nå toppen.

Å få delta på DNVCI var som en endelig bekreftelse på at også jeg hører hjemme en plass i dansekunsten. En bekreftelse jeg hadde ventet på i 20 år. Men likevel... det er et steg inn igjen i en overveldende og skremmende verden jeg for lengst hadde trukket meg ut av. Så det er skummelt, og det bringer med seg en masse usikkerhet og tvil. Fikser jeg egentlig dette? Hører jeg hjemme her? Er jeg god nok? flink nok? bra nok? kreativ nok? sterk nok? Det er på en måte tryggere å stå på utsiden og kikke inn, enn å være på innsiden og likevel føle seg som en outsider.

På Island var vi også med på dansefestivalen Ice Hot Nordic. Vi så på dans, vi snakket om dans, vi var omringet av dansere og programmører. Det er prestisjefylt, det handler om networking, til syvende og sist handler det gjerne om å selge et produkt, å sørge for å tjene til livets brød. For meg var det litt som om jeg hadde forvillet meg inn på de voksnes fest. Ingen erfaring å skilte med, ingen tidligere produksjoner å vise til. Ikke noe profesjonelt resymé. Jeg vil vel likevel tro at min erfaring teller, og at jeg har noe å bidra med. Eller nei, jeg VET jo det. Jeg vet at jeg har en stemme som trengs i danseverden, som trengs i kunsten.

Jeg er full av drømmer og ambisjoner. Men jeg husker også hvorfor jeg lot dem gå. Fordi det er tøft å stå i. Det er tungt å kjenne seg alene, tungt å måtte jobbe så hardt for noe man ikke engang vet om man får uttelling for. Aller helst vil jeg danse. Kunne få utfolde meg. Jeg er ingen koreograf, men jeg har mye å komme med. Helst vil jeg slippe å jobbe alene, men heller finne de med samme lidenskap som meg. Hvis de finnes? Samtidig er det trygt der jeg er nå. Trygt å ha en jobb å gå til som jeg vet jeg mestrer, som jeg vet jeg får positiv feedback på. Trygt å være hjemme, godt å slippe å gi for mye av seg selv, risikere å brenne seg ut i kampen for å endre noe, kampen for å bli gitt en sjanse.

Så her står jeg og balanserer på kanten. Mellom å kaste meg ut i drømmer, i lidenskap, men langt ut i det uvisste. Eller å bli i det trygge, det kjente, i komfortsonen. Så spørs det da, hvor lenge jeg holder balansen her. Kanskje det lar seg gjøre? Eller kanskje faller jeg plutselig den ene eller den andre veien. Det er i alle fall skremmende. Begge deler. Det skal jeg ærlig innrømme.

Foto: Thomas Leikvoll

Populære innleg
Arkiv