FikkTil: Tåkeheimen og Helgelandsbukken - helt på egenhånd!

Det vil si.. ikke HELT på egenhånd. Nord var jo med <3

Tanker fra en tur...

Jeg har alltid tenkt at de som drar på tur alene er så tøffe. Ekstra trygge. Sta. Stødig. Uredde. Har aldri tenkt på at de kanskje ikke har noen å dele det med. Er ensomme. Mangler valg. Tanken slo meg. Likevel. De er utvilsomt tøffe. Jeg føler meg tøff. På tur alene. Nord er jo med. Så helt alene er jeg ikke. Og valget var mitt. Jeg kunne valgt selskap. Men jeg valgte mitt eget eventyr. Likvel litt skremmende. Nytt. Ukjent. Har gått alene før. Men dette er lang. Tungt. Bratt. Sola steiker. Jeg glemte tenke på caps. Glemte potesokker og salve til Nord. Har for lite vann. For mye unødvendig pikkpakk. Skulle pakket lettere. Angrer i lia. Jeg er er halvveis. Har lyst til å snu. Men det nytter ikke. Like tungt ned som opp. Så mange nybegynnerfeil. Kjenner meg dum. Litt redd. Tank om jeg ikke klarer det. Tenk om Nord ikke klarer det. Redd for varmen. For sola. Solstikk. Tenk om jeg må ringe etter hjelp. Så flaut. Glemt fjellvettreglene. Planlegg etter evne. Har tatt meg vann over hodet. Det lønner seg å være sammen med andre. Ta hensyn til været. Jeg skjekka været. 17 grader og sol. Glemte at sola er brennende het på denne tiden. Glemte å tenke på ekstra vann. Bare én liter. Ingen fylling før toppen nå. Finner skittent vann i en nesten uttørka bekk. Puster lettet ut. Jeg slipper dele vannet mitt med Nord. Kjøler ned både ham og meg med det lille som er. Nødvendig utstyr. Jeg har det viktigste. Og litt til. Ingen kokemuligheter. Men nok mat. Real kan til nøds lages med kaldt vann. Om jeg må kaste inn hånkle. Tenker ut at jeg kan legge meg i skyggen bak en stein. Sove. Og våkne igjen. Kanskje ha mer krefter. Jeg har jo sovepose. Varme klær. Mat. Men så var det vann. Jeg hører en elv som bruser. Jeg skal klare å komme meg dit. Om jeg må. Ingen skam å snu. Men jeg orker ikke. Må opp. Opp i kaldere luft. Opp til vann. Mat. Hvile. Det går sakte. Vi puster i skyggen bak hver en stein. Legger kroppene våre inn mot det kalde berget. Sakte. Sakte. Steg for steg. Og det går.

Følelsen er ubeskrivelig. Vi klarte det. Nesten på gråten. Hvor skal teltet stå? Stein overalt. Det blir helikopterplattformen. Storslått. Krangler med teltet. Kjenner det ikke. Ingen steder å sette plugger. Må bruke stein. Føler meg alene. Må spise. Ta en pause. Vi spiser. Drikker. Lader. Snakker med blide turgåere. Dette fikser vi. Jeg får motet tilbake. Jeg er McGyver. Lars Monsen. Naturens kvinne. Binder barduner i steiner. Sloss med teltet. Vinner. Én - null til meg. Jeg er rå. Men det må ikke blåse. La det ikke blåse. La det ikke blåse opp. Ei jente sier det ikke er meldt vind. Jeg puster lettet ut. Senker skuldrene. Vi er berga. Natten er berga. Jeg har klart meg. Alene.

Tåkeheimen: "Institutt for uhensiktsmessig vær" - 1073 m.o.h.

Ønsker meg til toppen. Men beina er så tunge. Tenker Nord er trøtt. Terrenget ulent. Ukjent. Det er greit å la være tenker jeg. Må ikke opp. Storslått her. Godt her. Jeg er fornøyd. Likevel. Nysgjerrig. Lyst til å klare det. Snakker emd folk. Du må gå sier de. Det blir verdt det. Så jeg går. Vi går.

Helgelandsbukken: 1454 m.o.h

Kjenner at jeg trenger dette. Uansett hvor tungt. Varmt. Strevsomt. Så er det her jeg skal være. Trenger ikke stort. Trenger en hverdag som gir meg rom for dette. Rom for å bare være. Tid til å være på tur. I naturen. Sammen med de jeg er glad i. Men også alene. Her. Puste. Nå.

Tidenes teltplass: helikopteret hadde akkurat vært der, så grunnen var trygg

Sliten hund: turen var i overkant tung for både meg og ham... MEN vi koste oss <3

Tidenes beste turfølge: Skipshunden sjarmerte alle i senk

Populære innleg
Arkiv

© 2017 MTK. Designet med Wix.com