Samme diagnose = samme person?

Jeg har fått noen henvendelser i det siste.. rundt det å føle seg utenfor, litt annerledes. Om møter med "de andre", men også møter med de som er "en av oss", de med samme diagnose. De vi liksom skal ha så mye til felles med. Dette fikk meg til å tenke, på dette med diagnoser, fellesskap og foreninger, på godt og vondt.

Selv var jeg aldri medlem i CP-foreningen som barn. Jeg var aldri del av noe fellesskap med "andre som meg". Som jeg tidligere har skrevet mye om, strebet jeg mye for å passe inn, holde følge, være så "normal" som mulig. Da jeg oppdaget CP-foreningen i voksen alder, hadde jeg vel egentlig ikke behovet lenger, men det føltes likevel godt, å få være del av et fellesskap. Å få møte mennesker som kunne relatere til hvordan jeg hadde det... å møte mennesker som inspirerer meg, men også å kunne inspirere andre. Jeg skulle ønske jeg hadde møtt disse menneskene tidligere, jeg skulle gjerne hatt dette fellesskapet som barn, som ungdom, et fristed der man kan være akkurat som man er.

Å få være på opphold på Beitostølen var ubeskrivelig verdifult for min del. Kanskje enda mer enn møtene med CP-foreningen. For her handler det ikke om diagnose, ingen bryr seg om merkelapper. Her er alle like like og samtidlig like ulike. Det er hvem du er, hva du liker å gjøre, hva du mestrer, eller hva du ønsker å mestre, som spiller noen rolle. Ikke hvilke navn utfordringene dine har, ikke hvilke "bås" du hører hjemme i. Likevel måtte jeg tenke litt, over også disse møtene. For det har kanskje til dels vært forventet, at vi med CP skal ha noe til felles, noe å snakke om. Og ofte har vi jo det, ofte er det godt å dele erfaringer, motivere og inspirere hverandre. Andre ganger er det helt feil. Andre ganger kan det kjennes påtvunget og falskt. Det er ikke gitt at jeg har noe til felles med en annen med samme diagnose. Selv om vi bærer samme merkelapp. På samme måte er det ikke sikkert at jeg har noe som helst til felles med andre med samme legning. Alle heterofile er vel ikke bestevenner bare fordi de er hetro? Jeg kan bli så frustrert over disse boksene og båsene, som vi stues inn i, og der forventes det at vi skal holde sammen, stå sammen og ha et slags ubrytelig fellesskap.

Misforstå meg rett. Disse fellesskapene er flotte, og viktige. Og når jeg snakker med mennesker som føler seg utenfor i det normative samfunnet, som ikke helt finner sin plass, ja da anbefaler jeg ofte å oppsøke nettopp disse miljøene. Å oppsøke en interesseorganisasjon eller forening, bli med på et funkis-idrettslag, dra på pride, møt "likesinnede". Men la oss også huske at disse likesinnede like gjerne kan finnes på de steder du minst venter det. Og la oss huske på at vi ikke MÅ bli bestevenner basert på en merkelapp, vi trenger ikke ha noe til felles i det hele tatt, vi trenger ikke engang å like hverandre.

Jeg er nemlig ikke diagnosen min, jeg er så ufattelig mye mer. Og om jeg kan inspirere andre setter jeg stor pris på det, men jeg håper det ikke er på grunn av merkelappen. Jeg håper det er fordi vi har noe annet til felles... noen felles interesser, ambisjoner eller mål.

Populære innleg
Arkiv

© 2017 MTK. Designet med Wix.com