Inspirasjonsporno

Gjesteblogger: Elen Øyen

Om: inspirasjonsportno

Etter å ha sett Idrettsgallaen 2019 sist lørdag, gjorde jeg meg opp noen tanker. Disse tankene handla om inspirasjonsporno.

«Hva er inspirasjonsporno?» ,tenker du kanskje. Jo, det skal jeg fortelle deg. Inspirasjonsporno er når det snakkes i media eller i generelle samtaler om enkeltpersoner eller kanskje spesielt hele grupper, på en måte som framstiller folk som supermennesker. Mennesker som i manges øyne har gjort noe helt spesielt. Noe som mange inspireres av. Og så blir det brukt svulstige begreper og store ord om disse menneskene.

Idrettsgallaen på lørdag var full av inspirasjonsporno. Og det gir meg en vond smak. La meg først få presisere på det sterkeste at jeg også blir inspirert og imponert av store idrettsprestasjoner, jeg er over gjennomsnittet sportsinteressert. Hvem ble ikke rørt av Karsten Warholms taler, og makker og trener Leif Olav Alnes sin latter? Men her er greia: Jeg blir ikke mer imponert over idrettsprestasjonene til de med funksjonsnedsettelser enn de uten.

Idrettsgallaen har blitt mer likestilt når det kommer til idrettsutøvere med funksjonsnedsettelser. Det har blitt flere priskategorier for utøvere med funksjonsnedsettelser. Og det er så bra! I år slo de til og med til med en programleder med en funksjonsnedsettelse, nemlig Birgit Skarstein. Hun er selv toppidrettsutøver, og rullestolbruker. Så det kommer seg når det gjelder representasjon av ”funkiser”.

Så hva er egentlig problemet? Jo: Idrettsgallaen går sin gang, folk æres som æres bør. Men når det kommer til prisene til funkiser, endrer tonen og språket seg totalt. Det snakkes om ”de”, altså utøverne med funksjonsnedsettelser som presterer ting ”vi”, altså utøvere uten funksjonsnedsettelser lar ”oss” imponere voldsomt av. ”De” har en hverdag som er så mye tøffere enn ”vi” kan forestille oss, og likevel klarer de å prestere på et så høyt sportslig nivå! Det gråtes over en lav sko, over disse supermenneskene som får til umenneskelige ting i en tøff livssituasjon. Men hva vet prisutdelerne om andres livssituasjon?

Det ligger en ubevisst undervurdering i flosklene som ofte oppstår i omtalen av mennesker med funksjonsnedsettelser. Det er like stor variasjon i livssituasjon blant funkiser som i befolkningen ellers. Noen lever triste liv, mange lever gode liv.

Det burde være en selvfølge i 2020 at alle mennesker uansett funksjonsvariasjoner kan være i bevegelse. Det være seg å danse, drive med idrett, generelt bidra i samfunnet. Men for veldig mange er det fortsatt en sensasjon når en person i rullestol kan padle eller drive med langrennspigging, eller være programleder. Og jeg tror det sensasjonspregede språket og den svulstige omtalen av mennesker med funksjonsnedsettelser er med å fyre opp under dette sensasjonspreget. Noe som igjen fører til en generell antakelse om at hvis du har en funksjonsnedsettelse, er du ikke som det store ”oss”. For du blir sett på som så spesiell og annerledes, og spesiell og annerledes er det eneste du er.

Svulstig omtale og såkalt inspirasjonsporno er etter min mening med på å hindre aksepten for mennesker med funksjonsnedsettelser som hverdagsmennesker. Hverdagsmennesker som står opp om morgenen, kjører til jobben, kommer hjem, lager middag, driver med fritidsaktiviteter, kommer hjem og går og legger seg. Hverdagsmennesket er mindre spennende og medievennlig, så det mennesket hører vi sjeldent om. Dermed blir det mindre selvsagt for folk at også funkiser lever vanlige hverdagsliv.

Selv er jeg født med ryggmargsbrokk, og sitter i rullestol. Jeg opplever oss og dem- mentalitet hver dag. Jeg får ofte skryt for at jeg gjør noe så vanlig som å kjøre bil for eksempel. Ikke for kjøreegenskapene mine, men for at jeg faktisk klarer å komme meg inn i bilen og kjøre den. Jeg har til og med blitt kalt en inspirasjon for det. Så jeg blir utsatt for inspirasjonsporno i hverdagen.

I de siste årene har jeg begynt å tørre å kalle meg selv dansekunstner. Jeg danser i en gruppe med ulikkroppede dansere. Vi danser på lik linje, med våre unike kropper. Kropper som skiller seg ut har, som jeg var inne på, en tendens til å bli utsatt for inspirasjonsporno når vi gjør ting som idealkropper gjør. Det er dette jeg vil til livs. Jeg vil bli tatt på alvor som en likeverdig samfunnsaktør. Når funkiser blir omtalt så svulstig, blir vi på samme tid også undervurdert. Og når vi blir undervurdert, blir vi heller ikke tatt på alvor på samme måte som folk uten funksjonsnedsettelser som driver med akkurat det samme som oss.

Jeg gratulerer absolutt alle prisvinnere på Idrettsgallaen 2019, både parautøverne og utøverne uten funksjonsnedsettelser. Og jeg er like imponert som alle andre over de store prestasjonene på idrettsarenaene. Men fra og med Idrettsgallaen neste år, ønsker jeg meg at idrettsprestasjonene til funkiser blir omtalt mindre svulstig. Dette ønsket gjelder også på andre områder enn Idrettsgallaen. På den måten blir vi kanskje sakte men sikkert akseptert som vanlige borgere og bidragsytere til samfunnet.

Gjesteblogger: Elen Øyen er 40 år, og er oppvokst i Surnadal. Hun bor nå i Trondheim. Hun danser i Danselaboratoriet. Elen er født med ryggmargsbrokk og sitter i rullestol. Hun er aktiv i samfunnsdebatten, i sosiale medier og ellers.

Populære innleg
Arkiv

© 2017 MTK. Designet med Wix.com