Funksjon og selvbilde

For en tid tilbake skrev jeg et innlegg om kroppen. Om at jeg ikke bare ser på kropp som noe ytre, eller noe annet enn min bevissthet, men at jeg er kroppen min.

Dette er fortsatt gjeldende for meg. Men det betyr ikke at jeg ikke har mine utfordringer, mine kamper, som skjer både i de ytre ekstremitetene og helt innerst i dypet. Det siste halvåret har vært en evig kamp med en kropp som ikke fungerer slik jeg vil at den skal, eller har erfart at den tidligere har gjort. Jeg er vant med å leve med de begrensninger som følger av å ha Cerebral Parese, jeg er vant med tidvise belastningsskader og mer kroniske smerter. Det jeg ikke er vant med er å ikke få lov til å trene overhodet, å ikke kunne tøye ut, balansere, jobbe, jobbe, jobbe for bedrede resultater.

Nå har jeg en rygg som sier stopp. Med dobbel prolaps og muskelsmerter. En rygg som hindrer meg fra å gjøre de tingene jeg elsker å gjøre. Jeg kan ikke huske sist jeg var i klatreveggen, eller sist jeg kom hjem gjennomsvett fra en hard danseklasse. Hele tiden snakker jeg om å se muligheter heller enn begrensninger, jeg snakker om aksept og å lytte til sin egen kropp. Jeg står for alt dette, hundre prosent, men jeg sier også at det ikke er lett.

For hva definerer meg som menneske? Min identitet og mitt selvbilde? Jo, for meg er det kroppen min. Og igjen, ikke i form av kroppen kun som et redskap, som noe utenfor meg selv. Men kroppen min som det jeg møter verden med, kroppen min som det som gjør meg til den jeg er. De siste ukene har jeg vært i Bergen og jobbet med researchprosjektet NORMAL. Her har vi utforsket, alene og sammen, hvordan ulike kropper ser ut, kjennes, beveger seg, møter rom, møter andre. Og vi har utforsket forhold til egen kropp. Jeg har innsett gjennom denne prosessen at det for meg er blitt helt uviktig hvordan kroppen min ser ut. Det spiller ikke lenger noen rolle hva jeg ser i speilet. Det er tilgjengeligheten jeg kjenner, funksjonene, hvordan jeg både kan bruke meg selv og alle mine deler som verktøy, men også hvordan jeg bor, er, lever og puster i kroppen min. Og hvordan jeg lever og er, er heller ikke definert av noen standard jeg kan sammenlikne meg med. Jeg kan sammenlikne speilbilde, men jeg kan ikke sammenlikne opplevelse, erfaring, funksjon og eksistens med noe annet enn meg selv.

Smerte, endringer og begrensning av vante aktiviteter påvirker selvbildet mitt. Det påvirker hvordan jeg har det, hvordan jeg opplever meg selv i møte med verden. Det påvirker arbeidet mitt, kreativiteten, ambisjoner, drømmer og håp. Ikke alltid negativt, men det bringer nye nyanser, spørsmål og refleksjoner. Det vi ser er likevel bare en kropp. En kropp er bare en kropp. Før du virkelig har møtt den forteller den deg ingen ting som mennesket du møter, den eksponerer ingen ting annet enn kjøtt og blod. Det er ingen hensikt med å se, dømme og vurdere hverken seg selv eller andre kun utifra det vi ser. Vi må lytte, til oss selv og andre. Jeg lytter, hele tiden, dag for dag, skritt for skritt.

Kroppen min er mitt redskap. Jeg stoler på at kroppen min kan bære meg gjennom de dagene jeg ønsker å ha, det livet jeg ønsker å leve. Både i jobben som danser og som fengselsbetjent er jeg hundre prosent avhengig av kroppen min, dens funksjonalitet. Ikke sammenliknet med noen andre, men i den funksjonaliteten jeg trenger at kroppen min har. Jeg kan ikke late som at kropp kun er et mer svevende konsept enn dette. For så konkret er det. Og for meg er det nettopp det å være i balanse med dette verktøyet som definerer meg, og mitt selvbilde. Hva jeg liker ved meg selv, hvordan jeg føler meg er derfor hele tiden i endring, dag for dag.

Jeg ble bedt om å tegne kroppen min. Og markere med to ulike farger hva jeg liker og ikke. For 10 år siden hadde jeg kanskje markert kviser, regulering, rumpe, mage, lår. Det påvirker meg ikke lenger. Sjenker jeg det en tanke iblant? Ja. Sminker jeg meg for å føle meg bedre? Ja. Men det påvirker ikke egentlig hvordan jeg ser meg selv. Det er det funksjonalitet, ubehag, behag, tilgjengelighet, fysiske møter med mine omgivelser som avgjør. Det betyr ikke at jeg liker meg selv verken mer eller mindre. Det betyr bare at jeg lytter på en annen måte. Jeg anbefaler deg å ta en sjekk. Hva er det egentlig som er viktig? Hva avgjør hvordan du opplever deg selv? Både i speilet og innvendig.

Også får jeg jo avsløre. At uansett hvor mye jeg jobber med aksept. Så er fortsatt venstrefoten markert rød. Kanskje bør den snart bli grønn, med tanke på de refleksjoner som følger og mulighetene det faktisk har gitt meg. Likevel, jeg er ikke sikker på om det noen gang vil skje.

Populære innleg
Arkiv

© 2017 MTK. Designet med Wix.com