NORMAL research vol2.

Sprengpakka koffert, og et boardingpass til Stockholm. Farvel Bergen. For denne gang.

Jeg er spent, glad og fornøyd. Likevel med en stor følelse av tomhet. Det finnes ikke ord am kan gi en rettferdig skildring av hvordan de siste fire ukene har vært. Et prosjekt som begynte som noe inspirerende, viktig og sterkt, har utviklet seg til å bli noe av det mest meningsfylte jeg har vært med på, og noe større enn jeg hadde klart å forestille meg.

Selv om ord blir fattige, er det enkelte ting jeg likevel må forsøke å dele. Det jeg deler av tanker her er mine egne, personlige refleksjoner. Jeg snakker verken på vegne av prosjektet, kollegaene mine, eller andre grupper. Vi kan aldri representere noen andre enn oss selv, og det vil jeg heller ikke forsøke å gjøre.

Foto: Ursula Kaufmann

Først, for deg som ikke vet så mye om hva vi driver med:

Kort fortalt om NORMAL Research:

«NORMAL er et kunstnerisk samarbeid mellom Maria Terese Kittilsen, Daniel Mariblanca og Ursula Kaufmann, produsert av 71Bodies med samproduksjon og støtte fra Carte Blanche, DansiT og CODA. Forskningen er inspirert av temaer rundt funksjonsnedsettelser og seksualitet. Målet er å utforske intimitet, smerte, skjønnhetsstandarder og synlighet, samt stille spørsmål ved normative strukturer og tilgjengelighet. Gjennom forskningsprosessen vil vi samle forskjellige stemmer og historier. Disse historiene, sammen med våre egne levde erfaringer, danner grunnlaget for utvikling av kunstneriske tilnærminger og metoder».

Foto: Ursula Kaufmann

Alle har en seksualitet:

For meg er det så mange nivåer av viktighet når jeg nå snakker om funksjonshemning og seksualitet. For det første er det noe vi snakker lite om; seksualitet generelt, og enda mindre relatert til mennesker med funksjonsnedsettelser. Det er så mye annet som kommer før, og etterpå, som får mer plass. Også opplever jeg at det ofte vurderes som enten eller: kan vedkommende ha sex, eller ikke? Ferdigsnakka. Men hva er egentlig seksualitet da? Hva innebærer det? Hva slags behov har vi? Hvor like eller hvor forskjellige er vi? Vel, felles for oss alle er at vi alle har en seksualitet. Det tør jeg å påstå. Ung eller gammel, hemma eller ei. Hva som definerer opplevelsen av ens egen seksualitet tviler jeg på at styres av funksjonsnivå. Hvilke behov, ønsker, lidenskaper eller lyster man har påvirkes kanskje av de muligheter man har for innfrielse, men mangel på tilgang kan vel neppe fjerne drømmer, lengsler eller grunnleggende behov.

Jeg kan aldri representere noen andre enn meg selv. En hollywoodfilm kan ikke representere hvordan seksualitet oppfattes av flesteparten av befolkningen. En person med funksjonsnedsettelse representerer ikke en hel minoritet. Jeg forstår seksualitet som noe personlig og individuelt, relasjonen til vår egen kropp, og hvordan vi møter andre kropper, er eid kun av oss selv. Likevel styres vi av de fremstillinger vi ser på film, hører om, leser om. Det vi ser blir «normalen». For meg er det ekstra viktig å utforske kropp, intimitet, fysikalitet, lengsler, sensualitet, skjønnhet etc. med kropper som utfordrer normative standarder i det samfunnet vi lever i. Gjennom å snu meg til mennesker som har sterke fysiske opplevelser og levde erfaringer, kan jeg også finne overføringsverdi, til meg selv, og andre. Om seksualitet fremstilles kun fra et normativt, sosialt akseptert, tradisjonelt perspektiv, vil egentlig så mange kjenne seg igjen da? Hva hvis vi endrer perspektivet fullstendig, kan vi da se noe mer universelt, gjennom enten noe helt konkret eller ved å fjerne det konstruerte konkrete og gjøre det mer abstrakt?

Å jobbe med disse temaene gir meg en stolthet i å være kunstner med funksjonsnedsetting. For jeg snakker ikke om oss, eller dem, jeg snakker om meg, og deg, og vi. Jeg fremmer ikke funksjonsnedsettelse som tema for representasjonen sin skyld. Det handler ikke om rullestol, eller om funksjonsnivå, det handler ikke om det å være annerledes, det handler om å være menneske. Retten til et seksuelt liv er kanskje ikke en lovfestet menneskerett i Norge, men ingen kan ta fra oss at vi alle har en seksualitet. Så la oss snakke om det.

Foto: Ursula Kaufmann

Hva betyr tilgang, tilpassing og tilrettelegging?

Jeg liker ikke lenger ordet fasilitere. For meg impliserer det at noen gir noen andre en mulighet. Som om noen har makt, til enten å gi, eller ikke. Som om personer som får skal være sjeleglad for at noen er villig til å fasilitere, møte deres behov. Misforstå meg rett, jeg vil skape muligheter, tilgang, rom. Jeg ser jo på det som at jeg som danser, lærer, kunstner, kan skape rom og mulighet for ulike opplevelser og utfoldelse hos mennesker som kanskje ikke har opplevd nettopp dette så mye. Men like mye som jeg gir rom, gir menneskene jeg møter noe tilbake. Kanskje jeg skal snu på det, og si at DE fasiliterer, for MEG.

Relatert til seksualitet da. Hva vil det si å fasilitere? Å tilrettelegge for å tilfredsstillelse. Antonio Centeno Ortiz, skaper av dokumentarfilmen «Yes we fuck», skriver i en artikkel at det ikke er nok å gi tilgang til diskoteket via ramper, heis, universell utforming, hvis man kommer dit og ingen vil danse med en. Jeg har lært at i Danmark kan man visstnok få «sex på resept». Men er det egentlig å gi tilgang på noe? Å få levert en tjeneste? Det jeg finner interessant med dette prosjektet er å utforske mulighetene for å skape nye forståelser og narrativ, kanskje til og med nye rom. Det er en lang vei å gå, men kan vi komme dit hvor det «unormale» ikke lenger er noe sykt og «feil», men heller noe vakkert og sensuelt? Kan vi snu om på ting og finne nye standarder for skjønnhet? Kan vi møtes fysisk på helt nye måter? Der ikke lenger en part tilrettelegger for den andre, men der selve møtet skaper tilknytting og magi. Og kan vi også snu på hva som sees på som intimitet, seksualitet og fysisk nærhet. Kanskje vi kan skru på alle sansene og oppleve helt nye former for tilfredsstillelse.

Foto: Ursula Kaufmann

Kunstens og dansens potensiale

Slik jeg ser det, har kunsten, og i dette tilfellet dansen, potensiale til å kunne dekonstruere, vri om og skape nye perspektiver. Gjennom fysisk materiale/uttrykk kan vi utforske nye måter å se kropp, intimitet, lyst og møter mellom ulike kropper. Kunsten har også mulighet til å synliggjøre det som ellers er usynlig. Da tenker jeg både i form av kropper som er tabubelagt og gjerne gjemmes bort i samfunnet, og de mer usynlige personlige utfordringer vi måtte bære på. I dansekunsten kan vi utforske hele kroppen, og forsøke å viske ut hierarkier. Ingen av oss har like kropper, men felles for oss alle er at vi har en kropp, vi er en kropp, lever en kropp. Om vi da utforsker disse kroppene, mer abstrakt, og visker ut allerede etablerte konsepter, så kanskje alle kan oppdage noe om seg selv, i det de ser?

Min motivasjon for å skape relevant dansekunst er muligheten jeg ser til å skape nye narrativ, eller fiksjoner for den sags skyld.. nye perspektiver, nye forståelser av det vi trodde var etablerte sannheter. Ved å stille spørsmål ved ideen om normalitet kan vi kanskje utvide forståelsen av hva det egentlig vil si å være menneske, med synlige/usynlige utfordringer, ulike kropper og opplevelser, ulike forhold, tilstander og levde erfaringer, og et uendelig spekter av seksualitet og kjønn. Først når alle disse spektrene ved det å være et menneske kommer til uttrykk og får eksistere i kunsten, slik som det eksisterer i samfunnet, kan vel kunsten sies å gjenspeile samfunnet og dermed være samfunnsaktuell.

Foto: Ursula Kaufmann

Populære innleg
Arkiv

© 2017 MTK. Designet med Wix.com