Exchange Perspectives Stockholm

Dette innlegget skulle vært skrevet for en ukes tid siden.. men så skjedde korona. Ting har jo blitt snudd på hodet for oss alle sammen. MEN, det er ikke det jeg skal skrive om nå. Kanskje senere, men ikke nå. Nå skal jeg dele noen tanker om konferansen jeg var på i Stockholm forrige uke, i siste liten før alle nye regler ble innført!!

Konferansen Exchange Perspectives arrangeres av Dansens Hus i Stockholm, og tar for seg temaer relatert til dans og ulike kropper/funksjonsnedsettelser/kjønn/etc. I år var vi i mentorprogrammet Diverse Nordic Voices Coreographic Initiativ med på å påvirke programmet, samt være ambassadører for konferansen. Jeg var også med i to paneldiskusjoner: "Invisible disabilities" og "Sexuality and dis/ability", i tillegg til at jeg presenterte NORMAL research. Ursula kom flyvende hele veien fra Barcelona for å bistå!

Utover mine egne bidrag fikk jeg masse ny input gjennom forelesninger, samtaler osv. Hodet var proppfullt både av inspirasjon, tanker, spørsmål, frustrasjoner og muligheter.. Det er ikke sikkert jeg klarer å hente opp igjen alle refleksjonene her og nå, men jeg vil trekke frem noen temaer..

Hvorfor og hvordan lager vi dansekunst av/med/for ulike kropper?

Vel, med en enkelt setning kunne jeg besvart spørsmålet: det finnes ikke ett enkelt svar. Vi er like mange kunstere som det er svar. Dette visste jeg jo fra før, men det ble enda klarere for meg gjennom konferansen. Noen av oss lever med en funksjonsnedsettelse selv, noen er transpersoner, andre oppfatter seg selv som innenfor det normative... Felles for oss er at vi ønsker å skape samfunnsaktuell dansekunst, og vi finner det interessant og relevant å se ulike kropper på scenen, samt å ta for seg tematikk knyttet til det å bryte med normative strukturer. Det finnes ikke ett enkelt argument for hvorfor dette er viktig eller interessant, det finnes heller ikke én måte å gjøre det på, én type estetikk eller ett politisk ståsted. Enkelte bidragsytere under konferansen mente at de har et ansvar for å handle politisk og bevisst rundt disse temaene, at det handler spesifikt om å løfte temaer knyttet til dis/ability.. andre mente at det simpelthen er et kunstnerisk valg å ville jobbe med kropper som tilbyr noe annet enn en normativt trent danser kan.

Hvem vi er som kunstnere påvirker det arbeidet vi gjør. Vårt kunstneriske virke kan ikke reduseres til hvilke grad av funksjon vi har, kjønn, kropp eller seksualitet. Vi har ulik bakgrunn, utdanning, trening, ulike kunstneriske preferanser... Jeg som danser med funksjonsnedsettelse kan være like uenig med en annen danser fra samme "gruppe" som jeg kan være enig med en funksjonsfrisk danser. Det er godt å kjenne fellesskap til et nettverk av kunstnere som jobber med samme tematikk, og det er viktig å dele erfaringer og refleksjoner, men jeg ble også enda mer bevisst viktigheten av at dette ikke handler om en egen type dansekunst, eller en egen måte å jobbe på. Vi er like mye forskjellige som vi er like, og godt er det.

Ableism:

Tanja Erhart holdt et foredrag om "ableism", et begrep vi for så vidt mangler i det norske språk... og et stort tema jeg kanskje ikke har tenkt "nok" over. Kort fortalt handler ableism om diskriminering av mennesker med funksjonsvariasjoner, og at man ser på funksjonsnedsettelser som noe som skulle vært "fikset". Det motsatte av ableism blir altså å ikke sette ulike kropper opp mot hverandre ved å sammenlikne funksjon for å avgjøre et menneskes verdi, men å forstå det å leve med funksjonsnedsettelse som en måte å være/eksistere på, uten at det handler om feil og mangler. Dette trenger ikke kun å handle om det som er synlig, men alt det vi har inni oss av tanker og følelser om hva det vil si å være vellykket, ha verdi osv., eller å ha tilgang på muligheter. Som Tanja sier: Det handler ikke om å snakke for mennesker med funksjonsnedsettelser, eller å fremme dem, løfte dem opp, det handler om å faktisk plassere oss i førersetet! Som Tanja selv sa: "The future is grip and dis_abled-led!".

Må det være enten eller?

Vi mennesker er opplært til å kategorisere. Det er sånn vi forstår verden. Og stort sett forstår vi det meste binært.. varmt/kaldt, død/levende, ung/gammel, gutt/jente.. osv osv osv.. Det fascinerer meg, at selv når vi samler en så stor gruppe med kunstere, kunstnere som hele tiden snakker om å bryte normer, dekonstruere, skape nye narrative, så snakker vi fremdeles mye om enten eller. Enten jobber du politisk eller ikke, enten fronter du funksjonsvariasjoner eller ikke, enten er du funksjonshemmet eller ikke. Men hva hvis vi ser på alt som kontinuum, der ingen er verken enten eller eller helt på midten? Og flyter ikke egentlig de fleste mennesker i samfunnet litt frem og tilbake på et slikt kontinuum, avhengig av øyet som ser, av situasjon, av tilstand og kontekst. Må jeg velge mellom å fronte meg selv som funksjonshemmet danser, eller å blende inn med de normative, funksjonsfriske dansekroppene? Eller kan jeg få i pose og sekk? Leke meg med muligheter og arenaer? Jeg kan i alle fall lage kunst som provoserer noen, mens gleder en annen. Så da er vel i alle fall ikke kunsten enten eller?

"One thing we can do in the art is to disturb the comforted and comfort the disturbed"

- Alex Lavina Chamberland

Allianser heller enn konkurranse

Noe annet fint som kom opp var dette med ulike grupper og tilhørigheter og den form for konkurranse som kan oppstå. For eksempel at jeg som danser med usynlig funksjonsnedsettelse kan få en trang til å bryte ut, hevde meg, si at vi er minst like viktige som dere synlige.. eller at vi snakker om kjønn eller seksualitet eller funksjonshemning etc. Det som var fint under denne konferansen var at vi kom fra ulike verdner og bakgrunner, med ulike oppfatninger, verdier og preferanser... men likevel kunne vi være enige om at vi ville jobbe sammen, for et mindre diskriminerende, mer opplyst samfunn der mangfold feires heller enn å gjemmes bort eller sees på som feil eller mangler. I dansekunsten trenger vi allianser, ikke konkurranse oss i mellom, verken innad i grupper eller mellom ulike gruppetilhørigheter. Vi trenger å stå sammen om å nå flest mulig med dansekunst som har mulighet til å dekonstruere de sannheter vi stadig fores med i samfunnet.

"The norm is illusion, diversity exists!"

- Perel

Hvorfor snakke om usynlig funksjonsnedsettelse?

Da jeg skulle snakke i panelet om usynlig funksjonsnedsettelse måtte jeg tenke litt selv. Hva er det egentlig jeg vil si, om det å være usynlig? Hva er relevant å si i den konteksten, som ikke dekkes av det vi generelt snakker om når vi tar for oss temaer relatert til dans og ulike kropper/funksjonsvariasjoner. Jeg vet ikke om jeg kom til noen konklusjon, men det kan i alle fall relateres til dette med å ikke være enten eller.. et behov for å unngå kategorisering, og heller fokusere på individet. Når noe er usynlig blir det enda vanskeligere å forstå og relatere til, og derfor kanskje enda viktigere å snakke om? Så kanskje er det helt nødvendig å synliggjøre det usynlige. Jeg ble trent til å gjøre det minst mulig synlig, men kanskje jeg skulle gjort det mest mulig synlig? Jeg har en kropp som er verken eller, en kropp som er interessant og uinteressant på samme tid. Egentlig har vi kanskje alle det. Poenget er vel at det ikke bør spille noen rolle, for å få ha en stemme i dansekunsten, eller samfunnet forøvrig. Jeg er ikke funsjonshemmet nok til å være en danser med funksjonsnedsettelse, men jeg er ikke "god nok" til å være en funksjonsfrisk, normativ dansekropp. Jeg er nyansene. Og disse nyansene er vel like viktige i det vi skaper?

Fra Suzie Davies performance lecture "Body narratives 1"

Å praktisere heller enn å være

Kanskje skulle vi snakke mindre om hva vi er, og mer om hva vi praktiserer. Jeg er ikke først og fremst funksjonshemmet, jeg er ikke heller bare en danser.. Jeg praktiserer dans, jeg praktiserer det å være en venn, en kjæreste, en datter osv. Jeg praktiserer mitt liv i den kropp jeg lever i. Og jeg kan observere andre i deres utførelse av seg selv, men er det så nøye hva de er? som om de er redusert til å være nettopp det, og ikke noe annet? Og kanskje skal vi innse at vi alle er i nyansene, og ikke her eller der, dét eller dét...

Takk for en fantastisk konferanse. Jeg gleder meg til neste år, og jeg er så taknemmelig for at vi fikk dele de siste dagene før alt kaoset inntraff!

Populære innleg
Arkiv

© 2017 MTK. Designet med Wix.com