En umistelig lege

Nå har jeg tenkt på dette innlegget en ukes tid. Og ikke helt klart å skrive det. Ikke helt visst hva jeg skal skrive. Å miste en lege... Det er kanskje ikke så ille tenker du? Tenker vel de fleste egentlig. Jeg mista legen min. Hun gikk bort. Brått og uventet. Og for meg var hun helt umistelig.

Jeg har nok gått mer til legen enn gjennomsnittet. De fleste jeg kjenner er hos legen kanskje én til to ganger i året. Unngår det i det lengste. Det virker også på meg som de færreste opplever å ha et spesielt godt forhold til legen sin. Det er vel kanskje også slik at de færreste egentlig har behov for et spesielt godt forhold til sin fastlege. For meg har det vært annerledes. Min fastlege, og det forholdet jeg hadde til henne, endret livet mitt.

Det var vel da jeg var i tenårene at jeg fikk ny lege. Husker ikke nøyaktig når, men det er mange år siden. Det jeg husker, og aldri vil glemme, er at hun var det første som virkelig forsto hvordan det var å leve med en lett grad av Cerebral Parese, og hun var den første som hjalp meg å forstå. "Du blir mer sliten" sa hun bare. Så enkelt. Likevel så vanskelig. Også forklarte hun meg at noe så enkelt som å knyte skolissene kostet mer energi hos meg enn en person uten en funksjonsnedsettelse. Hun forklarte meg at det ikke var rart at jeg var oftere syk. Sliten. Ikke orka. Også sa hun at det var helt greit. Det var helt greit å trenge en sykemelding i ny og ne. Å være 19 år og ikke orke å ha 100% jobb.

Hun tok seg tid. Til å lære meg å kjenne. Helsemessig, men også hvem jeg var, hvem jeg etterhvert ble, som person. Det henger jo sammen. En annen lege ville kanskje rynket på nesa over forespørsel om sykemelding. Min lege derimot... hun kjente meg. Visste hvor langt inne det satt for meg å trykke på pause. Og tok avgjørelsen for meg. Hun var aldri mer enn et tastetrykk eller en telefon unna. Hun skrev henvisninger og søknader, legeerklæringer til skoler og jobber, som lignet mer på anbefalingsbrev. Hun var en klippe og en trygghet i et kaotisk system, et helsevesen som ikke alltid var designet for meg og alle andre som ofte faller mellom to stoler. Om jeg fikk et avslag så sa hun "vi klager", eller "vi prøver igjen neste år". Hun prøvde andre sykehus, andre strategier. Gav seg ikke før jeg fikk den hjelpen hun mente jeg skulle ha.

Jeg tok det vel litt for gitt. Eller, ikke helt. Jeg var hele tiden klar over hvor heldig jeg var. Var klar over hvor unik hun var. Det var ikke uten grunn at hun hadde over 100 personer på venteliste. Men jeg tok for gitt at hun skulle være der i mange mange år fremover. Jeg tok for gitt at det skulle fortsette å være like enkelt. Og trygt. Jeg så for meg at hun skulle være der hver gang jeg fikk en ny jobb, eller ikke var i jobb. Hun skulle liksom stå på sidelinja og heie, og fortsette å være en bauta. Komme med råd og veiledning. Langt utover det som står i legemiddelhåndboka. Men det ble ikke slik... Jeg mista noen som for meg var helt umistelig.

Det er så mye jeg skulle spurt om. Fått råd om. Det er så mye jeg er redd for. Kan ikke forvente det samme av en ny lege. Kan ikke forvente at en ny lege skal kjenne meg like godt. Stole på meg på samme måte. Være like tilgjengelig. Varm. Forståelsesfull. Før var det å kontakte legen min det letteste i verden. Nå er det skummelt, og rart. Formen min er ikke bra for tiden. Ryggen er vondt. Jeg er bekymra og redd og lurer på hvordan plagene mine kommer til å utvikle seg i fremtiden. Og det er så vondt og skremmende at den som alltid forsto, ikke lenger er her.

Populære innleg
Arkiv

© 2017 MTK. Designet med Wix.com