• White LinkedIn Icon
  • White Facebook Icon
  • White Instagram Icon

© 2017 MTK. Designet med Wix.com

 

Vilde er 27 år gammel, stipendiat i molykulærbiologi og har diabetes type 1. Hun har en diagnose, men hun går ikke rundt å føler seg syk. Diabetes er en del av henne, men hun vil at man skal se henne først, før man ser diagnosen.

Kan du fortelle litt om diagnosen din, og hvordan den påvirker deg i hverdagen?

Jeg har diabetes type 1; i teorien betyr det at kroppen min ikke produserer insulin, et hormon som gjør at cellene tar opp sukker fra blodet, og at jeg derfor må tilsette insulin selv etter behov.  Dette høres ut som en ganske konkret oppgave å gjennomføre, men det er langt fra tilfelle. Se for deg kroppen din og det komplekse systemet en kropp faktisk er. Tenk at du puster, blir sulten, tar opp næring, beveger deg, har følelser, kan øke energinivået ditt på sekunder, sove, le og tenker; alt med en kropp som regulerer seg selv etter dine behov. Dette er ikke tilfelle for meg, min kropp produsere ikke insulin. Uten insulin dør du på få timer; med for mye insulin dør du på få minutter. Jeg må tilsette riktig mengde insulin til riktig tid, hver dag, hele tiden. Det å ha diabetes er en livsstil: det er det første du tenker på når du våkner og det siste du tenker på når du legger deg (og om du våkner om natten er det jammen meg på tide å tenke på diabetesen da også!). I hverdagen min betyr det at jeg må sette insulin til alle måltider og ved andre anledninger. Det betyr at jeg tenker på blodsukkeret mitt uansett hvem, hva, når og hvor jeg er. Det høres tung ut, og det er det også: men jeg ser på diabetesen min som en del av meg, og diabeteslivet er en del av min hverdag. Så jeg gjør det jeg må, så godt jeg kan, uten å tenke så mye mer på det!

Når fikk du diagnosen?

Jeg fikk diabetes da jeg var 15 år gammel. Jeg hadde vært litt slapp og sliten en god stund og hadde tenkt flere ganger at «her må det være noe galt». En dag ble jeg plutselig veldig dårlig og jeg ble lagt inn på akutten. Der konstaterte de at jeg hadde syreforgiftning grunnet uoppdaget diabetes type 1. Jeg ble liggende på sykehuset i noen uker før jeg kom ut med en haug av ny diabeteskunnskap, insulinpenner og blodsukkermålere.

 

Vil tilstanden din endre seg?

Det er vanskelig å si hvordan livet til en person med diabetes kommer til å utvikle seg. Statistikken er mot en person med diabetes: vi lever i gjennomsnitt kortere enn en frisk

For meg er det å ha diabetes og gjøre diabetes-ting like naturlig som det er for andre å legge seg når man er trøtt.

person, vi har en rekke senskader koblet opp mot diabetesen som benamputasjoner, synsskader, nyreskader, fordøyelsesplager også videre, men dette er ikke noe jeg kan gå rundt å tenke på. Jeg gjør så godt jeg kan med min diagnose, og vet at det minsker sjansen for å få senskader. Ingen er perfekte, og det er umulig å ha diabetesen «under kontroll» hele tiden, men så lenge jeg gjør mitt beste kan i hvert fall ingen si at jeg ikke har prøvd.

Prøver du å skjule diagnosen din, eller er du åpen om den?

Jeg tror jeg har ett litt rart forhold til min diabetes: Min diabetes er min og jeg vill egentlig ikke at andre skal blande seg inn i min personlige diabetes. Jeg går ikke rundt og føler meg syk og derfor er det viktig for meg at andre også tenker at jeg ikke er syk. Diabetesen min er en del av meg, men jeg er veldig opptatt av at nye personer jeg møter ser meg som person før de ser et blodsukker som leker berg-og-dalbane. Det var en periode i livet jeg var (litt for) opptatt av at diabetesen ikke skulle sette et «stempel» på meg når jeg møtte nye personer, men den tiden er over og når jeg nå møter nye personer kommer det fort frem. Alle mennesker har utfordringer og vansker, og i likhet med mye annet er det umulig for en person som ikke har diabetes å forstå hvordan det er å leve med det. Jeg forventer ikke at andre skal forstå, og jeg håper ikke andre forventer at jeg skal forstå hvordan de har det til en hver tid.

Hvordan opplever du å måtte fortelle og forklare?

For meg er det å ha diabetes og gjøre diabetes-ting like naturlig som det er for andre å legge seg når man er trøtt. Jeg blir ofte derfor litt oppgitt når jeg får veldig grunnleggende spørsmål om diabetes, - dette er da allmennkunnskap! Jeg prøver å ta meg i det og tenke på alle sykdommer og utfordringer jeg ikke vet noe om. Jeg tenker at det viktigste er å forklare om diabetes og det å leve med diabetes på en ordentlig måte, men jeg merker at jeg fort går over i en «lærebok-forklaring» heller enn å fortelle om meg selv. Det er vanskelig å åpne meg om det mest sårbare og vanskelige jeg gjør til noen som ikke har peiling på hva insulin er.

" Jeg blir ofte litt oppgitt når jeg får veldig grunnleggende spørsmål om diabetes - dette er da allmennkunnskap "

Hva er det største du har fått til?

Jeg lever etter mottoet at «diabetes er ingen hindring, bare en skikelig utfordring!». Så jeg prøver å få til det jeg har lyst til, om det er å hoppe i strikk, dra på utveksling i en alder av 17 eller bo alene. Jeg lar ikke min diabetes være en hindring eller stopper for mitt liv og min glede, og det er nok det største jeg har fått til.

Har du satt deg noen mål?

Mitt diabetesmål er å ta en dag om gangen; «Uff, klarte jeg ikke å ha kontroll på diabetesen min i dag? Men så fint at det er en ny dag med nye muligheter i morgen!».  Jeg tror at om jeg begynner å regne på hvor mange ganger jeg må sette insulin, måle blodsukker og tenke hvor stor sjanse det er for at livskvaliteten min skal blir dårlige grunnet min diabetes hadde min hverdag vært mye tyngre enn den er i dag. Jeg gjør så godt jeg kan og tar en dag av gangen.

Hva trenger du av de rundt deg?

Jeg trenger at jeg får lov til å ha kontroll og bestemme over egen kropp og egen diabetes. Jeg trenger at de rundt meg gir meg friheten til å gjøre det, selv om jeg bommer noen ganger og ikke alltid tar de riktige valgene. Også trenger jeg at de rundt meg heier på meg selv om de aldri kommer til å klare å sette seg inn i min situasjon.

Hva er det verste med å ha diabetes?

De gangene jeg virkelig har lyst til noe/trenger noe men så kommer diabetesen og ødelegger. Se for deg at jeg er kjempesliten; har stått på dag og natt i flere dager og skal endelig legge meg i min egen seng og sove en lang natt. Jeg er helt klar, har til og med pusset tennene også føler jeg det: den lille prikkingen i fingrene og kroppen er urolig: opplagte tegn på at blodsukkeret er lavt. Da er det bare å ta tida til hjelp, sette meg ved

kjøkkenbordet og spise litt. Det kan ta noen minutter, eller det kan ta hele natten. Lavt eller høyt blodsukker kan ødelegge for nattesøvnen, men også for den løpeturen du hadde lyst til eller det teaterstykket du skulle gå på, venninna du skulle besøke, foredraget du skulle holde, konserten du hadde billetter til eller den årlige halloweenfesten. Da er det ekstra vanskelig og ekstra urettferdig å ha diabetes.

Hva er det beste med å ha diabetes?

Det å ha diabetes har gjort meg selvstendig, tøff og fokusert. Jeg har lært å lytte til kroppen og ta de tegnene den gir meg. Jeg har blitt den jeg er i dag fordi jeg har hatt med meg diabetesen i ryggsekken siden jeg var 15.

" Diabetes er ingen hindring, bare en skikkelig utfordring! "

Les Vildes innlegg om «livet og diabetes og sånn»