• White LinkedIn Icon
  • White Facebook Icon
  • White Instagram Icon

© 2017 MTK. Designet med Wix.com

 

Da Vilde var 8 år gammel fikk hun Lineær Sklerodermi, en sjelden bindevevssykdom. Sykdommen angrep hud, muskler og bindevev i venstre fot, legg, lår og hofte. Nå er Vilde frisk, men har fått en varig skade i venstre bein. En skade som stort sett ikke synes, men likevel merkes. Selv sier hun at skaden ikke gir henne begrensninger, men muligheter.

" Jeg har siden jeg fikk sykdommen min tenkt: man må se muligheter, ikke begrensninger "

Hvordan opplevdes det å gå fra å være et friskt barn til først å få en sjelden sykdom?

 

Jeg forsto nok ikke helt hva som skjedde, eller at jeg skulle få en varig funksjonsnedsettelse, men det ble helt klart et vendepunkt. Jeg var jo vanligvis i farta med all slags idrett eller friluftsaktiviteter hele tiden, men så måtte jeg plutselig være på sykehuset opp til 5 ganger i uka. Jeg husker at jeg ofte syntes det var skummelt å dra på sykehuset, og at jeg var redd for at jeg måtte begynne med store behandlinger, eller at legene skulle fortelle at jeg var blitt sykere. Jeg tenkte nok likevel ikke så mye på hva konsekvensen ville bli.

" Jeg har nok med årene blitt flinkere til å innse at kroppen min er fin som den er "

Hvordan påvirket det aktivitetsnivået?

 

Noe av det kjedeligste var nok at jeg ikke fikk spille fotball. Jeg hadde bestemt meg for at jeg ville spille fotball akkurat som storebroren min, men akkurat det året jeg skulle starte var samme året som sykdommen min brøt ut. Legene mente at fotball ikke var en aktuell idrett for meg, da jeg kunne risikere å skade meg mer. All kontaktidrett var uaktuelt i starten. Likevel anbefalt legene å fysisk aktivitet. Heldigvis hadde jeg alltid vært interessert i langrenn, og det var en lettelse å høre at det skulle jeg bare holde på med så mye jeg ønsket.

Gjorde du noe spesielt for å komme deg igjennom det og ikke bli dårligere?

 

Jeg fikk mye hjelp av mamma til å se lyst på ting. Selv om jeg nesten var mer på sykehuset enn på skolen en periode, hadde jeg en familie som ofret mye for at jeg skulle få det så bra som mulig. Ingen i familien, eller noen av vennene mine, behandlet meg annerledes på grunn av diagnosen. Selv om mamma selvfølgelig var mer engstelig for meg, ettersom jeg hadde en sjelden sykdom vi ikke visste så mye om.

 

Hvordan var det å fortsette å holde på med idrett midt oppi alt dette?

 

Helt siden jeg var liten har jeg elsket langrenn. Jeg elsker naturen og kulda, og følelsen av å få tatt seg helt ut. Da jeg ble syk stoppet ikke kjærligheten til langrenn, den vokste. Jeg tok det litt rolig mens det var på det verste, ettersom jeg ble sliten av alle medisinene mine og fikk nedsatt immunforsvar. Men da ting begynte å roe seg var det full gass tilbake på skitreninger.

Og så hadde du plutselig en varig funksjonsnedsettelse, hvordan opplevde du det?

 

Det var nok først etter en liten stund jeg merket at jeg ikke hang like godt med de andre på langrenn. Jeg hadde en fot som var stivere, med mindre muskelkapasitet og mindre utslag i leddene. Det ble litt tøft å stadig havne nederst på resultatlistene. Men, jeg ga meg ikke. Langrenn handler for meg ikke bare om å stå på pallen, men også de opplevelsene jeg sanker underveis, og mestring ut i fra mitt eget nivå.

 

Utenom det med idrett tenkte jeg til å begynne med ikke så mye over at jeg hadde en funksjonsnedsettelse. Men jeg husker jeg etter hvert syntes det var ubehagelig når jeg skulle skifte i garderoben eller ha svømming med de andre i klassen. De var ikke vant til å se den litt tynnere venstre foten min med et litt annerledes utseende, de var jo vant til å se meg med bukse på. Jeg husker jeg fikk en slags panikkfølelse, fordi jeg var så redd for å få spørsmål og blikk.

" Jeg kan klare alt så lenge jeg tror på at jeg kan, og har en indre guts til å klare det "

Jeg bestemte meg likevel tidlig for at sånn her skal jeg ikke ha det. Med hjelp av mamma forberedte jeg meg på å stå foran klassen og fortelle om mitt handicap. På den måten slapp de å spørre, og jeg slapp å føle på ubehaget av de granskende øyene. Dette har jeg gjort i alle klassene jeg har gått i, og det er jeg veldig glad for. Jeg tror at informasjon har skapt trygghet både hos meg og andre mennesker i omgivelser rundt meg.

 

Kan du fortelle litt mer om plassen langrenn fikk i livet ditt?

 

Våren 2015 dro jeg til Oslo for å bli klassifisert som parautøver. Foten min holdt akkurat kravene for å bli klassifisert, og jeg var endelig blitt en parautøver. Allerede i 2018 ble jeg tatt ut til Paralympics, et stort mål som ble nådd 4 år før tiden. Jeg dro til Sør-Korea med mål om å høste erfaringer og selve opplevelsen. Med meg hjem fikk jeg ikke bare det, men også en sølvmedalje. En medalje som er et svar på masse blod, svette og tårer, oppturer og nedturer. En medalje som forteller hvem jeg er og hva jeg står for.

 

På mange måter vil jeg si at det er langrenn som har gjort at jeg står her jeg er i dag. Å se at jeg har mestret så mye med den funksjonsnedsettelsen jeg har hjulpet meg ekstremt. Jeg har siden jeg fikk sykdommen min tenkt: «man må se muligheter, ikke begrensninger». Det kan jeg, og mange andre, leve lenge på.

Hvordan påvirker funksjonsnedsettelsen din deg i hverdagen nå?

 

Det påvirker meg egentlig ikke så mye i hverdagen. Jeg er idrettsutøver, og har trenere som tilrettelegger for at jeg skal få det best mulig utfra hva jeg mestrer. Jeg går også til fysio for å opprettholde og forbedre bevegelighet og koordinasjon i foten. Når jeg trener og lever livet som idrettsutøver tenker jeg egentlig ikke så mye på at jeg har en funksjonsnedsettelse. Skaden er heller ikke så synlig, med mindre man stirrer på meg og ser at jeg har en tynnere fot enn den andre.

 

Har du noen gang prøvd å skjule skaden din?

 

Jeg har på noen områder kanskje prøvd å skjule det. Jeg har for eksempel ikke brukt korte kjoler på veldig lenge, rett og slett fordi jeg ikke føler meg klar for det. Jeg bruker for det meste lange kjoler eller buksedresser til selskaper og den slags. Jeg har nok med årene blitt flinkere til å innse at kroppen min er fin som den er, men jeg har også akseptert at jeg liker å bruke disse type klesplaggene fordi jeg føler meg mer komfortabel i dem, og det er det viktigste.

Har du skammet deg eller vært flau?

Jeg må ærlig innrømme at jeg har vært flau, og det har vel vert situasjoner der jeg har skammet meg også, mest på grunn av utseende. På ferie i Barcelona ville jeg ikke bade på stranda, fordi jeg følte alle så på meg. Men da var mamma helt klar på at «alle her er mye mer opptatt av sin egen kropp en din».

Andre ganger føler jeg kanskje mer ubehag enn skam. Det verste er kanskje å kjøpe sko. Da må jeg alltid forklare til de i kassa at jeg har to forskjellige størrelser. Ofte har de ikke min størrelse på den minste foten, eller jeg må ha barnestørrelse, og da kan jeg bli ganske oppgitt og lei. Det jeg glemmer er jo at de i kassa ikke bryr seg om jeg har en mindre fot. De er vant til å gjøre jobben sin og tenker ikke negativt om meg. De gjør sitt beste for at jeg som kunde skal få det jeg er ute etter. Så i situasjoner som dette er det egentlig ingen andre enn meg som overtenker situasjonen.

" Jeg har brukt så ekstremt mye av min tid som funkis på å tenke på hva folk i alle forskjellige situasjoner tenker om meg "

Hvordan opplever du å måtte fortelle og forklare?

 

Det kan være både frigjørende og litt slitsomt. Jeg synes jo det er bedre å fortelle om funksjonsnedsettelsen enn at folk skal lure og studere meg. Det kan jo selvfølgelig være slitsomt av og til å måtte fortelle, når man allerede har gjort det til massevis av folk tidligere, men som sagt, det er mye bedre at folk vet hva det er i steden for å lure.

 

Hvordan har foreldrene dine vært?

 

Foreldrene mine har vært mine største støttespillere, både før, under og etter sykdommen. De har alltid fulgt meg opp på trening, og de har ofret så mye av sin fritid til å følge meg opp. De har kjørt meg rundt på trening og har alltid forsikret seg om at jeg har utstyret jeg trenger. Både mamma og pappa har vært med på utallige turer på behandling, og turer inn og ut av sykehuset. Ikke bare har de hjulpet meg fysisk og mentalt for å komme gjennom sykdommen, men de har hjulpet meg til å komme hit jeg er i dag.

Har du noen tips til andre foreldre?

 

Mitt beste tips er at de hjelper barna sine til å forstå at de kan gjøre masse selv om de kanskje har en funksjonsnedsettelse. Ta barna med på turer og aktiviteter og behandle dem akkurat som alle andre, men med tanke på hvilke behov barnet trenger så klart. Ta også gjerne kontakt med organisasjoner, forbund og lignende, sånn at de får møte andre på forskjellige arenaer, både gjennom idrett og andre aktiviteter.

Hva er det største du har fått til?

 

Det absolutt største jeg har fått til må være å ta sølv i Paralympics. Jeg har aldri vært så stolt av meg selv, og ikke minst foten min, som det jeg var den dagen. Hadde det ikke vært for foten min ville jeg ikke stått på pallen i Sør-Korea akkurat den dagen.

Hva skulle du ønske du fikk til?

 

Det er egentlig ikke noe jeg skulle ønske jeg fikk til. Jeg kan klare alt så lenge jeg tror på at jeg kan, og har en indre guts til å klare det.

 

Har du noen tips til andre ungdommer med funksjonsnedsettelser?

 

Jeg vil oppfordre alle til å være seg selv, uansett hva. Hvis du har et synlig handicap så anbefaler å ikke skjule det. Man må på et tidspunkt godta sitt handicap. Mitt aller største tips til både de som har et synlig og ikke synlig handicap, er at man ikke må tenke så mye på hva andre tenker om en selv. Jeg har brukt så ekstremt mye av min tid som funkis på å tenke på hva folk i alle forskjellige situasjoner tenker om meg og foten min, når det egentlig bare er jeg som går rundt og tenker på det. Folk er faktisk ofte mer opptatt av sitt.

 

Hva er det verste med å være funkis?

 

Det er vel egentlig ingenting som er så ille med å være funkis for min del. Jeg er som jeg er, og kan egentlig ikke gjøre noe annet å være glad i den jeg er, og ta de utfordringer som kommer. Selvfølgelig er det dager der jeg skulle ønske at jeg hadde normal fot, men jeg har innsett med tiden at dette er sånn jeg er nå, og det er greit.

 

Hva er det beste med å være funkis?

 

Det beste er at jeg kan vise både funksjonsfriske og andre funkiser at jeg kan nå store mål, så lenge jeg tenker muligheter og ikke begrensninger. 

" jeg kan nå store mål, så lenge jeg tenker muligheter og ikke begrensninger "